Debatt

Aftenpostens politiske redaktør sporer av om jernbanepakken

  • Christoffer Conrad Eriksen
    Professor, Institutt for offentlig rett
  • Eirik Holmøyvik
    Professor, Det juridiske fakultet i Bergen

Et Vy-tog på vei ut fra Oslo sentralstasjon. Foto: Stein Bjørge

Kjetil B. Alstadheim foretar et streiftog i både rett og politikk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B. Alstadheim kommenterer 7. april Høyesteretts betenkning om EUs fjerde jernbanepakke. Han foretar der et streiftog i både rett og politikk. Langt på vei forvandler han saken om jernbanepakken til et spørsmål om man er for eller mot EØS-avtalen.

Dersom Høyesteretts konklusjon hadde vært at Grunnlovens paragraf 26 annet ledd ikke ga Stortinget hjemmel til samtykke til EØS-avtalen, «ville Norges forhold til EU og til EØS-avtalen lett vært i krise», mener Alstadheim. Og han fortsetter med at EØS-motstanderne har hatt støtte fra oss.

Det redaktøren ikke nevner, er det reelle spørsmålet Høyesterett ble bedt om å ta stilling til: Om retten mindretallet har til å øve innflytelse i saker om myndighetsoverføring etter Grunnloven paragraf 115, skulle settes til side.

Høyesterett kunne svart nei

Ved å akseptere at Stortinget med vanlig stemmeflertall kan bruke Grunnlovens paragraf 26 andre ledd som hjemmel for å overføre myndighet i jernbanesaken, ville nemlig Høyesterett slå bena under retten Grunnloven paragraf 115 gir 1/4 av de folkevalgte til å blokkere fremtidige saker om myndighetsoverføring.

Og dessverre var det akkurat dette Høyesterett gjorde. Men uten at det så ut til å fange oppmerksomheten til Aftenpostens politiske redaktør.

Christoffer Conrad Eriksen og Eirik Holmøyvik. Foto: Terje Heiestad/Privat

Hadde Høyesterett svart nei, ville de sørget for at Grunnloven paragraf 115 fortsatt hadde virkning, noe bestemmelsen ikke kan sies å ha nå etter Høyesteretts betenkning. Høyesterett kunne også svart nei uten å risikere krise for hverken EØS-avtalen eller Norges forhold til EU.

Det kunne nok se ut til at et nei kunne ha slike dramatiske virkninger. Grunnloven paragraf 115 hjemler ikke overføring av myndighet til EUs jernbanebyrå, EU-kommisjonen eller EU-domstolen, slik jernbanepakken forutsatte. Paragraf 115 gir kun hjemmel for å overføre myndighet til organisasjoner som Norge er medlem av, som for eksempel Efta.

Men et svar som innebar at det ikke var hjemmel til å samtykke til jernbanepakken, ville ikke nødvendigvis vært noen krise. Hverken for tilhengere eller motstandere av EU, EØS eller jernbanepakken.

Det finnes alternativer

For det første har jernbanepakken særtrekk som gjør det mulig å skille den fra andre myndighetsoverføringer. Dermed hadde ikke et nei trengt å få betydning for gyldigheten av tidligere vedtak.

Dernest kunne et nei fra Høyesterett ledet til at Stortinget også reelt sett sa nei til jernbanepakken. Eller det kunne ført til en reforhandling av jernbanepakken tilpasset EØS-avtalens topilarstruktur, slik at myndighet ble overført til Eftas organer i stedet.

Et tredje alternativ, som vi begge har støttet tidligere: Stortinget kunne tatt oppfordringen fra Europautredningen i 2012 på alvor. Grunnloven kunne blitt endret slik at det ble etablert en klar hjemmel for å overføre myndighet til EUs organer, som samtidig sikret interessen til mindretallet. Det kunne gitt klarere og mer forutsigbare rammer for både EØS-avtalen og Norges forhold til EU.

For ordens skyld, vi har ikke støttet EØS-motstanderne. Vi har argumentert for hvorfor vi mener at Grunnloven paragraf 115 bør tolkes slik den er skrevet.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Aftenposten mener: Opposisjonen får ingen hjelp fra Høyesterett

  2. Jo, EU-kommisjonen får myndighet over norsk jernbane

Les mer om

  1. Samferdsel
  2. Jernbanereformen
  3. Jernbane
  4. EØS
  5. Høyesterett