Kunstens ytringsfrihet er under press. Men «Ways of Seeing» er et dårlig eksempel.

Hva betyr det at så mange kunstnere har de samme politiske preferansene?

Det er fort gjort å la seg rive med. Særlig når det hele er omkranset av en rettssak med så sprø deler som saken mot Laila Bertheussen. Men det er et stykke fra sprø deler til full virkelighetsbeskrivelse. Beretningen om Ways of Seeing som offer i en kamp for ytringsfrihet har flere hull.

Dagbladets kommentator Martine Aurdal mener at ensemblet bak forestillingen burde få en unnskyldning. I så tilfelle må vi snakke om hva den unnskyldningen skal favne.

Et problematisk stykke teater

Det er lett å si seg enig i at kunstnerne har måttet tåle ufortjent stor belastning. Det er sant at politianmeldelse av kunst er uhørt. NRKs Agnes Moxnes har rett når hun påpeker at politikere har forsøkt å stoppe kunsten. Det fortjener kraftig kritikk.

Men samtidig må vi erkjenne at Ways of Seeing er et problematisk stykke teater. Det er all grunn til å debattere metodebruken.

Jeg har sett Ways of Seeing. Den problematiske grensen går ikke ved hagegjerdet. Den går ved overgangen fra strukturell kritikk til intens peking på enkeltmennesket. Mange ser ut til å hoppe bukk over at også mindre profilerte mennesker fikk navnene sine lest opp fra scenen. Regissøren insisterer altså på å oppheve skillet mellom det private og det offentlige, rollen og individet. Det er et svært kraftig virkemiddel. Ekstra heftig blir det fordi disse individene fremstilles som medløpere for de mørkeste kreftene vi kjenner til.

Den som tolker en slik problematisering som et angrep på kunstens ytringsfrihet, kan prøve å forestille seg et tilsvarende teaterstykke med omvendt politisk fortegn: en forestilling som kartlegger nettverk som har interesse av å gjøre Norge til et mer islamistisk samfunn. Og som gjør det ved hjelp av konspiratorisk undertekst, husfilming og navneopprop av flerkulturelle politikere og embetsfolk.

Det er likevel ingen tvil om at Ways of Seeing er godt innenfor ytringsfrihetens område. Men ytringsfrihetens område er ikke et hvileskjær. Her er ingen skjermet for verbale skudd.

Lov å være kunstfiendtlig

Det er lov å mene at noen kunstneriske metoder er forkastelige. At de kan gjøre det mer krevende å være politiker. At kunstnere må tenke seg om. Oslo Frp må gjerne foreslå at teaterhus skal miste statsstøtte. Det er kunstfiendtlig og skal møte hard motstand, slik forslaget også fikk. Men det er lov å fremme kunstfiendtlige forslag. Og det er ikke så rart at det skjer i en turbulens der mange tror at justisministeren er under fysisk angrep.

Kunstens ytringsfrihet trues i det øyeblikket kjepper i hjulene begynner å virke. Enten fordi tildelte penger trekkes eller fordi kunstnere direkte eller indirekte hindres i å lage eller vise kunst. Det har ikke skjedd med Ways of Seeing. Tvert imot. Forestillingen har turnert landet rundt. Ikke på tross av, men på grunn av turbulensen.

Det er for øvrig greit å ha i mente at dette ensemblet selv ikke fremstår som varme forsvarere av ytringsfriheten. Tvert imot kom de med skarpe angrep på Aftenpostens kritiker og sa at anmelderens ordvalg beredte grunnen for elendigheten. Ikke helt ulikt beskyldningene de selv har måttet slåss imot.

Følelser som begrensning

I løpet av de siste årene har myndighetene to ganger grepet inn og stanset kunstneriske ytringer. Første gang rammet det Vanessa Baird og hennes tredelte kunstverk, bestilt av regjeringen Stoltenberg. Ett av maleriene ga de ansatte i regjeringskvartalet assosiasjoner til 22. juli. Avtalen med Baird ble derfor trukket. Kunstneren kalte avtalebruddet for en maktdemonstrasjon. Bildene hadde ingenting med terroren å gjøre, men de ansattes følelser veide tyngre enn kunstnerisk frihet.

Neste inngrep rammet Jonas Dahlberg og hans minnesmerke etter 22. juli. Denne gangen var det regjeringen Solberg som brøt en avtale. Igjen var det hensynet til andres følelser som fikk styre. Da nabolaget varslet rettslige skritt for å stanse kunsten, besluttet regjeringen å forkaste prosjektet.

Følelser er i det hele tatt et stikkord når vi skal snakke om hva som begrenser den kunstneriske ytringsfriheten. Frykten for å krenke følelser, særlig religiøse følelser, er ifølge Fritt Ord den viktigste grunnen til at kunstnere sensurerer seg selv. Det gjelder 46 prosent av de spurte. På en god annenplass kommer fremveksten av politisk korrekthet. Hetsen mot annerledes tenkende på Kunsthøgskolen i Oslo er en god illustrasjon.

Også internasjonalt peker utviklingen samme vei. The New York Times har sluttet med karikaturtegninger fordi de så fort oppleves som støtende. Terrorangrepet i Frankrike nylig viser nok en gang at det også kan være livsfarlig å vise dem frem.

Hvis vi skal vokte kunstens ytringsfrihet, må vi pirke i de strukturene som faktisk truer. Da holder det ikke å høvle ned Frps plastsabler, eller bruke en svært spesiell enkeltsak som et tegn i tiden.

Vi må gå dypere og bredere til verks: Hva betyr det at så mange kunstnere har de samme politiske preferansene? Hva koster det å kritisere en kollega som neste år deler ut penger fra Kulturrådet? Hva betyr geografi? Styrer støtteordningene hva slags kunst som lages?

Men slik er det bestandig. Vi kaster oss utpå når det bølger på overflaten. Men de subtile understrømmene som former og presser og etterlater mørk beskjed, vet vi ikke hvordan vi skal håndtere.