Debatt

Skivebom om hjelp til Utøya-rammede

  • Grete Dyb
  • Tine Jensen
  • Siri Thoresen
  • Synne Stensland, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress

Ungdommen på Utøya ble utsatt for den mest brutale og ekstreme hendelsen i norsk historie etter krigen og trengte krisehjelp, skriver artikkelforfatterne. Bildet viser hilsener hengt opp under sommerleiren i 2015. Foto: Paal Audestad

Vi har vanskelig for å forstå at tildelingen av en kontaktperson til Utøya-rammede fratok fastlegene ansvar eller legitimitet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Elisabeth Swensen og Morten Laudal, begge kommuneoverleger, kritiserer i Aftenposten 24. mars hjelpetiltakene etter 22. juli. Kritikken bommer på vesentlige punkter.

Ungdommen på Utøya ble utsatt for den mest brutale og ekstreme hendelsen i norsk historie etter krigen og trengte krisehjelp. Situasjonen utfordret helsemyndighetene.

Den akutte bistanden var viktig. Helsedirektoratet rådet alle berørte kommuner til å sørge for at kriseteamene umiddelbart bisto rammede. Deres oppgave var å kartlegge behov og tilrettelegge for hjelp.

Tiltaket fungerte

Swensen og Laudal er uenige i anbefalingen om å gi de rammede en kontaktperson som skulle sørge for at nødvendig helsehjelp var tilgjengelig over tid. At det bidro til improvisert organisering av hjelpetiltak og fratok fastlegene ansvar eller legitimitet, er en påstand vi har vanskelig for å forstå.

Bakgrunnen for anbefalingen var studier som viser at rammede etter katastrofe ofte ikke oppsøker hjelp på egen hånd, og det forhold at de fleste overlevende var ungdommer uten særlig erfaring med hjelpeapparatet. I ettertid vet vi at dette tiltaket fungerte og at de fleste fikk slik bistand.

Nedfelt i vårt mandat

Swensen og Laudal hevder at helsehjelpen som ble gitt i kommunene led under instrukser fra helsemyndighetene og at kommunenes medisinsk-faglige kompetanse ble satt på sidelinjen. Både kriseteamene og psykososiale hjelpetiltak i kommunene er en del av det ordinære hjelpetilbudet, det samme er fastleger. De anbefalte tiltakene var i svært stor grad basert på eksisterende drift i kommunene.

  • Redaktør Per Anders Madsen: Lær av Utøya-erfaringene

Swensen og Laudal anklager Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) for «å ha det travelt med å komme i posisjon» og at «helsemyndighetene lot seg overstyre av den krisepsykiatriske ekspertisen».

NKVTS bisto myndighetene med en rekke oppgaver etter 22. juli, slik det er nedfelt i vårt mandat og i Nasjonal helseberedskapsplan (2014). I den akutte fasen bisto NKVTS med blant annet rådgivning om tilbakereiser til Utøya, opplæring av helsepersonell og tiltak i helse- og omsorgstjenestene.

Internasjonale anbefalinger

Tiltakene som ble foreslått av ekspertgruppen i Helsedirektoratet, hvor NKVTS bisto, er evaluert av uavhengige fagpersoner og omtalt i rapporten «Læring for bedre beredskap. Helseinnsatsen etter terrorhendelsene 22. juli 2011». Tiltakene er evaluert som positive og i tråd med internasjonale anbefalinger.

  • Interessert i rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress? Her kan du lese den

Helsedirektoratet etablerte også et Samarbeidsorgan sammensatt av aktører med ulik kompetanse og samfunnsansvar som ble forelagt alle tiltak myndighetene ønsket å iverksette.

Det er heller ikke riktig at førstelinjen ble oppfordret eksplisitt til å henvise rammede til spesialisthelsetjenesten. Tvert imot ble det i anbefalingene lagt vekt på at helsetjenesten i kommunene skulle ha en sentral rolle og at spesialisert helsehjelp skulle tilbys etter en behovsvurdering.

Dokumentere hjelp

Helsedirektoratet ga NKVTS i forskningsoppdrag å kartlegge helsetilstand og behov for helsehjelp over tid hos rammede etter katastrofen. Konsulentselskapet Kaupang har i en egen rapport oppsummert hvordan kommuner og helseforetak forholdt seg til de råd som ble gitt og om de syntes dette var nyttig og hjelpsomt for dem.

Vårt mandat har vært å dokumentere hva slags hjelp som faktisk ble gitt til dem som overlevde på Utøya og deres foreldre, og om de opplevde hjelpen som nyttig.

Bistand og hjelp til personer som utsettes for traumatiske hendelser er viktig. Slik helsehjelp kan redde mennesker fra å utvikle alvorlige psykiske plager. Å stå i helsekø er en belastning for både dem som overlevde på Utøya og andre rammede. Det er dette perspektivet vi bør ha fokus på, ikke hvilken faggruppe som har mest rett til å tilby hjelp.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Stress
  3. Vold
  4. Debatt

Flere artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Skal Utøya-rammede særbehandles i helsevesenet? | Elisabeth Swensen og Morten Laudal

  2. KOMMENTAR
    Publisert:

    Utøya-overlevende kjemper fortsatt en kamp for å få livene sine tilbake.

  3. DEBATT
    Publisert:

    Utøya-filmen er ikke nok for å gi forståelse | Grete Dyb

  4. A-MAGASINET
    Publisert:

    Hun holdt 22. juli-terroren på avstand i mange år. Så skjedde noe som forandret henne.

  5. DEBATT
    Publisert:

    Skal regjeringen bli «best på integrering», er det ikke nok med god norskopplæring | Opaas, Flem Tomrem og Kvamme

  6. NORGE
    Publisert:

    Omfanget av hodepine blant Utøya-ungdommer overrasker forskerne