Kort sagt, 3. april

  • Redaksjonen

Trålrederiene, ulv, bistandspolitikk og rotløs ungdom. Dette er dagens kortinnlegg.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Avsporing om fisk

Aftenpostens leder 29. mars tar fatt i fiskeriminister Sandbergs Meld. St. 20 (2016–2017) som fritar trålrederiene fra plikten til å levere fisk til fiskeindustrien. Lederen viser til en industridød på 90 prosent siden 1970. Teksten forklarer imidlertid ikke hvordan trålrederienes fritak fra plikten, noe som vil resultere i enda mer fisk til Kina og inntekter kun for rederiene, skal snu denne trenden. Er forklaringen motsatt: Er rederienes sabotering av leveringsplikten den utløsende årsak?

Leveringsplikten for fisk var ordningens «raison d’être». Trålerne ville aldri vært bygget om det ikke var for det ene formål å skaffe råstoff til en helkontinuerlig drift i industrien.

Lederskribenten kan «lett … forstå» at det blir protester. Hvorfor? Jo fordi det «dreier seg om penger, og det dreier seg om prinsipper». Ja, tvil ikke! Statsråden selger 80 prosent av rederienes kvoter som høstes på vegne av det «norske folk i fellesskap» for 100 millioner kroner. Det kan ikke staten gjøre, fordi dette ikke er statens – men «folkets eiendom»: Sandbergs myndighet er begrenset til – på vegne av folket – å forvalte ressursene og regulerer fisket og deltagelsen, innen rammen av deltagerloven (1999) og havressursloven (2008).

Intet sted er statsråden gitt myndighet til å selge folkets eiendom til noen private. Fordi staten ikke er eier av retten til fiske, gir heller ikke eiendomsretten hjemmel for statsråden. Hvis staten vil selge noe staten ikke eier, må Sandberg først endre loven om at «folket eier fisket». Noen proposisjon om at «fisket eies av den norske staten» foreligger ikke pr. dags dato.

Peter Ørebech, professor i rettsvitenskap, Universitetet i Tromsø


NOAH og det politiske bestandsbegrepet

Siri Martinsen vil gjøre «norske politikere» ansvarlig for at vi fikk nasjonale rovdyrbestander som politisk målsetning i Norge. Men det var norske miljøbyråkrater og deres løshunder i organisasjonene som brakte oss de politiske bestandene på halsen i sine bestrebelser på å få en alternativ nordisk forvaltningsplan erklært i strid med Bernkonvensjonen. Politikerne ble lurt.
Når dette spillet nå er avslørt, kan organisasjonene «glemme» det hele og finne nye begrunnelser for sin «rewilding» av Norge. For de politisk ansvarlige er den slags faneflukt ikke like enkelt.
Det får være mitt siste ord om den truede norske ulven i denne omgang.

Bjørn Skåret, Trysil


Med bistand for hjelp

Tidligere i uken hadde generalsekretæren i Kirkens Nødhjelp et innlegg der hun var skeptisk til følgene av Høyres vedtak, om at «de land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere».

Dette står ikke bare i Høyres program, men også i asylforliket som ble undertegnet av Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Vedtaket lyder:
«Stortinget ber regjeringen [ ...] sikre gode returordninger for asylsøkere uten krav på beskyttelse. De land som mottar norsk bistand forventes å respektere forpliktelsen til å ta imot egne lands borgere.»
Så glemmer Helland å nevne at Høyre har holdt et høyt nivå på norsk bistand gjennom hele regjeringsperioden (1% av BNI). Vi har vi også økt midlene som gis til humanitær bistand med 50 %.

Norge er- og skal fortsatt være i verdenstoppen som bistandsgiver. Hjelp til utvikling i andre deler av verden handler om vårt ansvar for å hjelpe våre medmennesker, men det er også i norsk interesse å sikre utvikling og menneskerettigheter, både av sikkerhetspolitiske hensyn og for å forebygge ustabilitet som igjen kan påvirke oss.

Sylvi Graham (H), stortingsrepresentant, bistandspolitisk talsperson


Innvandrerungdommer som faller ut av skolen

Minoritets- og innvandrerungdommer som faller ut av skolen, løper en høy risiko for å havne i feil spor som kan føre til kriminalitet og de samfunnsproblemer dette innbærer. I jakten på penger søker de ofte sammen med andre som allerede har falt ut av skolen og som driver med tøffe ting for å overleve. De er sårbare og gjør alt for å få dagen til å gå. Mange har et ustabilt familieliv, de bor kanskje alene eller sammen med andre ungdommer med en felles vanskelig livssituasjon på grunn av økonomisk problemer.

Minoritetsungdommer som er født eller oppvokst i Norge, har ofte identitetsproblemer. De kan slite med å finne sin plass i et miljø som ofte er styrt av eldre med en gammeldags mentalitet. I tillegg kan de ha språkproblemer - de snakker morsmålet sitt så dårlig at de ikke fullt ut forstår hva det snakkes om. Dette bidrar til å gjøre ungdommene utilpass, de blir ofte ensomme og alene.

Asad Qasim, lærer i yrkesfag og matematikk, videregående skole