Debatt

Fosteret i magen min hadde Downs syndrom. Jeg og min familie valgte abort. Dette er hvorfor. | Anonym mamma

  • Anonym mamma

Det var tilnærmet ingen personlige erfaringer å lese for å hjelpe meg til å gjøre et valg høsten 2016. Og jeg skjønner hvorfor. Det er så tabu, skriver innleggsforfatteren. Foto: rudall30 / Shutterstock / NTB scanpix

Vi ville bare vite. Skulle det være noe, ville vi jo takle det? Jeg møtte meg selv i døren så det sang.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Internett flommer over av voksne, tilsynelatende relativt friske, mennesker med Downs syndrom. Talerne forteller at de føler seg «sortert vekk» eller «ikke like verdifulle». Det deles og kommenteres av mennesker jeg kjenner godt. «Det er så flott og viktig det som kommer frem, hurra for mangfoldet!»

Statsminister Erna Solberg står i Debatten på NRK og forteller at mange tar seg svært nær av å ha en diagnose som kan være direkte årsak til lovlig sen abort.

Det oppleves som intet annet enn moraliserende ovenfor «sånne som meg».

Erna Solberg i Debatten torsdag 1. november. Foto: NRK Debatten

Jeg vil fortelle om hvorfor jeg endte med en skamfull og endeløs trist abort.

Hensikten er å belyse at det ikke er et enkelt valg og ingen lettvint løsning. Det var tilnærmet ingen personlige erfaringer å lese for å hjelpe meg til å gjøre et valg høsten 2016. Og jeg skjønner hvorfor. Det er så tabu. Kanskje kan dette være til hjelp.

Diagnose: Downs syndrom

Mannen min og jeg møtte spent til ultralyd i uke 11 ved en privat klinikk. Vi ville se det kommende barnet vårt, og vi ville være forberedt på det som måtte komme om noe ikke var «som det skulle være». Vi ville bare vite. Skulle det for eksempel være Downs syndrom ville vi jo takle det?

Jeg møtte meg selv i døren så det sang.

Vi ble henvist til Rikshospitalet for fosterdiagnostikk.

Det ble ikke noe feiring med kake. Vi reiste hjem på samme T-banebillett som vi reiste ned til byen.

Ukene frem til avtalen sneglet seg av gårde. Jeg leste det jeg kunne finne om målinger av nakkefold, så da fostermedisineren gjorde målingen så jeg like raskt som ham at nakkefolden ikke var gått tilbake slik den burde.

Vi ble tilbudt morkakeprøve, og fikk samtidig beskjed om at dette med stor sannsynlighet dreide seg om et kromosomavvik.

Nok en uke med venting. På et vis håpet vi på at resultatet skulle vise kromosomavvik som ikke var forenelig med liv. Da slapp vi å ta et valg.

Dilemmaet ingen vil stå i

Det er nærmere 50 prosent sjanse for at et foster med Downs syndrom fødes prematurt eller så tidlig at det regnes som en spontanabort. Det er en forferdelig belastning å skulle gå og «vente» på en spontanabort eller prematur fødsel. Og livet som nyfødt prematur er preget av smertefulle prosedyrer og undersøkelser og er komplisert og belastende for barnet.

Jeg har jobbet som sykepleier på barneavdelinger på sykehus. Jeg vet noe om hvordan et liv med Downs syndrom kan arte seg for de mange som ikke er friske nok til å stå på en talerstol.

Jeg var redd barnet vi kunne få ville få et vondt liv. Jeg var redd familien vår skulle gå i oppløsning.

Fra før hadde vi et barn på to år. Tenk deg at barnet ditt på to eller tre år trenger trøst, nesespray, en armkrok. Men det har du ikke anledning til, fordi du hjelper lillebror å ligge i en stilling så han kan puste.

Så der sto vi. Med en liten sjanse for at barnet lever opp relativt friskt, uten store plager. Men med en stor risiko for at barnet fødes prematurt, har alvorlige fysiske og psykiske utviklingshemninger og kan få så store hjelpebehov at det går sterkt utover den omsorgen storebror trenger.

Det jeg ikke brydde meg om, var å gjøre det politisk riktige valget og å bevare «mangfoldet». Eller ikke å fornærme noen. Det er ikke deres sak. Den som blir sittende med belastningen, er barnet, meg og min familie.

Aborten og skammen

Vi møtte bare mildt, behagelig, forståelsesfullt helsepersonell gjennom hele denne prosessen. Lille julaften møtte vi i abortnemnd. Midt i julen sto jeg i resepsjonen på fødeavdelingen og nærmest hikstet frem hvorfor jeg var der.

Samme ettermiddag aborterte jeg. 11 cm og 38 gram. Det føltes som en fødsel.

Aldri har jeg grått så mye og skammet meg så mye som i ukene og månedene som kom. Jeg skulle starte i ny jobb en uke etter dette. Men morgenen før første arbeidsdag hadde jeg fortsatt blåmerker på begge hendene etter venekatetrene fra aborten.

Jeg ble hjemme en uke til. Det opplevdes ikke spesielt «lettvint».

Kanskje ville beslutningen vår vært en annen dersom jeg visste at vi ville ha en god hjelp senere, skriver innleggsforfatteren. Foto: ILLUSTRASONSFOTO: StockKK / Shutterstock / NTB scanpix

Prøven politikerne holder igjen

Det er en enkel måte å finne ut av om fosteret en kvinne bærer har kromosomfeil. Med NIPT gjøres en enkel blodprøve av mor. Men. Det vil jo være lett å «sortere ut» syke foster på denne måten.

Så jeg måtte ligge der, på en benk på Rikshospitalet, med alle nålers mor inn i morkaken. En nål som i seg selv gir stor risiko for abort.

Nå er det under visse forutsetninger blitt lov til å gjøre NIPT i Norge. Men selv jeg kvalifiserer ikke til det, tross forhøyet risiko for gjentagende kromosomavvik. Så «enkelt» skal det visst ikke være.

Er det sånn at man i alle fall skal lide maksimalt om en vil gjøre valg noen synes er umoralske?

Da jeg ble gravid igjen ville jeg gjerne slippe å gjøre en risikofylt morkakeprøve for å få et sikkert resultat. NIPT kvalifiserte jeg fortsatt ikke til i Norge. Så da reiste vi til Danmark og kjøpte en NIPT tidlig i svangerskapet.

Alt var bra med gutten i magen. Da han endelig var i armene mine, frisk og ny, var jeg nærmest overrasket over å ha født et friskt og levende barn.

Og lykkelig.

Nå er det under visse forutsetninger blitt lov til å gjøre NIPT i Norge. Men selv jeg kvalifiserer ikke til det, skriver innleggsforfatteren. Foto: ILLUSTRASJONSFOTO: Hayati Kayhan / Shutterstock / NTB scanpix

Økonomisk skjevhet

Vi har gode forutsetninger for å greie å ivareta et sykt barn. Men vi innså at vi ikke trengte å greie det. Fordi det er lov å velge.

Jeg hadde råd til å gjøre den fosterdiagnostikken som gjorde at jeg tok aborten. Vil man ende med at de som ikke har råd til fosterdiagnostikk utenom ordinær ultralyd, er de som får barn med kromosomavvik?

Så de med mindre ressurser er de som blir sittende med de større belastningene?

Kanskje ville beslutningen vår vært en annen dersom jeg visste at vi ville ha en god tilgang på helsepersonell og hjelp i hjemmet, hjelp i barnehagen, hjelp i skolen. At det etter hvert voksne barnet ville ha et godt sted å bo, et sted eller en jobb å gå til, et verdig liv som tidlig aldrende og dødende voksen med funksjonshemninger.

I dag er det en utopi.

Aftenposten kjenner innsenderens identitet. Svar og tilbakemeldinger kan skrives i kommentarfeltet eller sendes debatt@aftenposten.no.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Abort
  2. Downs syndrom
  3. Kristelig Folkeparti (KrF)

Relevante artikler

  1. VITEN

    Fosterdiagnostikk: Norske kvinner fortjener bedre og enklere prøver

  2. KOMMENTAR

    Tidlig ultralyd må ikke presses på gravide

  3. DEBATT

    Det tas nå grep som rammer en allerede diskriminert minoritet

  4. NORGE

    Data fra 56.000 gravide: Syv av ti valgte å fortsette svangerskapet etter funn av sykdom og avvik hos fosteret

  5. NORGE

    Fostermedisineren hoppet i stolen da han hørte om Stortingets tidlig ultralyd-vedtak.

  6. DEBATT

    De foreslåtte endringene i bioteknologiloven er et fremskritt for kvinnehelsen