Debatt

Motekonsumentens makt

  • Claire Dennington

Her tekstilarbeidere i Bangladesh, som er minstelønnen i det som er et av verdens fattigste land. Foto: ANDREW BIRAJ/REUTERS/NTB SCANPIX

Det er ikke lenger mulig for oss forbrukere å lukke øyne og ører for sannheten bak to t-skjorter for førtini.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Se første episode av Aftenpostens TV-serie «Sweatshop — dødsbillig mote» .

Kan en kollektiv holdningsendring overfor eget moteforbruk bidra til endringer i den kommersielle motebransjen?

Det skjer noe viktig i vår bevissthet rundt moteforbruk i disse dager. Fokuset på den kommersielle klesbransjens dystre bakside er blitt nyheter på avisenes forside, og det er ikke lenger mulig for oss forbrukere å lukke øyne og ører for sannheten bak to t-skjorter for førtini. Det er noen som betaler den virkelige prisen.

Tone Skårdal Tobiassen forteller i «Prisen for billig mote» om hvordan både danske og svenske myndigheter er i ferd med å ta grep for å fremme en mer bærekraftig politikk rundt tekstilbransjen, og selv om Norge dessverre glimrer med sitt fravær, kan det i det store bildet tolkes som et godt tegn, der myndighetene begynner å ta ansvar. Arild Hermstad skriver også i «De virkelige moteslavene», at flere kleskjeder så smått begynner å ta ansvar gjennom å vise mer transparens, og ta del i initiativer som Clean Clothes Campaign. Selv om det er en lang vei igjen å gå, er det et lite skritt i riktig retning.

Motekonsumentens makt

Men hva med oss forbrukere? Alle vi som har skapet fullt, og ingenting å ha på oss. Hvilket ansvar har vi, som kjøpesterke konsumenter, for å initiere en kollektiv holdningsendring til eget moteforbruk? Hermstad sin ingress inneholder to spørsmål som godt illustrerer en meget utbredt tankegang. Jeg må ha noe nytt til 17.mai (eller til bursdag, studiestart, jul, nyttår. Til festen på fredag, til daten på lørdag, til dåpen på søndag.) Og; når kan jeg handle hos de kommersielle aktørene med god samvittighet? Dette bringer to betraktninger på banen; Hva definerer vi som nytt? Og, klarer vi å skifte fokus vekk fra de kommersielle aktørene som hovedleverandør av moteprodukter?

Delingskultur på fremmarsj

Hvis vi kan akseptere at nytt ikke nødvendigvis betyr rykende fersk fra butikkhyllen, men nytt for meg , finnes det gode muligheter for å anskaffe seg noe «nytt» for enhver anledning. Der bruktbutikker tidligere muligens har tilhørt en særegen gruppe, er kuraterte bruktbutikker med kommersiell teft blitt et fremtredende fenomen, som danske Prag, britiske Beyond Retro eller norske NR. 9 på Briskeby. Mer etablerte leverandører av bruktklær tør å tenke nytt, slik Fretex har satset på en separat trendorientert filial.

Internett er også en glimrende arena for bruktmarkedet, der Torget på Finn.no er et aldri så lite skattkammer, om du har tid og tålmodighet, like så Blocket, Etsy, ebay og alle lignende online markedsplasser. Det dukker stadig opp spennende aktører på nettmarkedet som Bag Borrow or Steal og Rent the Runway som gir deg mulighet til å leie de siste motenyhetene, fremfor å tømme bankkontoen. I tillegg finnes det flere utenlandske nettsteder som Asos Marketplace, Vaunte, Covetique, Vestiaire Collective, og snart norske Prefall, som gjør det enkelt for forbrukere å både selge og kjøpe knapt brukte klær, i en mer kommersiell setting. Hva om vi, som forbrukere, begynner å tenke bruk-og-del fremfor bruk-og-kast?

Mote som investering

Hvis vi så bestemmer oss for å ikke vente til vi kan handle med god samvittighet hos de kommersielle aktørene, men heller finne gode alternativer, er vi her også nødt til å utfordre våre generelle holdninger ved å anse klesplagg og andre moteprodukter som investeringer fremfor rene forbruksvarer. Som Ingunn Grimstad Klepp poengterer i «Fordi vi har råd til det» må det her kunnskap på banen allerede i tidlig alder, der målet bør være at det blir like naturlig å vite hvor kjolen din kommer fra, som kjøttet fra kua.

Dermed blir vi nødt til å anerkjenne at klesprisene bør være høyere, men dertil også kvaliteten. Der levetiden er lenger, livssyklusen mer omsluttet og miljøbelastningen mindre. De norske klesdesignerne Nina Skarra og Leila Hafzi, har oppnådd internasjonal suksess, og hele veien hatt en bærekraftig bunnlinje i sine bedrifter. Det dukker nye, interessante aktører opp på det norske motemarkedet, som AoE - Age of Enlightment som satser på plagg i bærekraftige materialer og i tillegg viser frem nye designtalenter, og Sølv, som baserer seg på et bestillingskonsept, og skreddersyr klassiske plagg til perfeksjon for å vare over mange år, og ulike sesonger. Nettbutikker som håndplukker merker med bærekraftig filosofi, som danske Le Neu Black eller norske Just Fashion, gjør det enklere å navigere seg gjennom mulighetene som finnes.

Moterevolusjon

I kjølvannet av den fatale ulykken på Rana Plaza startet Fashionrevolution opp. Hvert år, den 24.april ønsker de å bringe sammen alle ledd i motebransjen, for å vise verden nye muligheter og samtidig feire alle som er involvert i utviklingen av en mer bærekraftig fremtid. Kanskje er det nettopp her vi forbrukere skal starte. Ved å gå sammen, heie frem de som tør å ta ansvar, kjøpe mindre, bedre, bytte, dele - og starte en aldri så liten moterevolusjon.

Les også:

  1. Les også

    Du er en del av årsaken

  2. Les også

    Dette gjør norske firmaer for å sikre etisk kleshandel

  3. Les også

    Bak lukkede dører

Les mer om

  1. Debatt