Debatt

Uthengt i det «kunstneriske frisinnets» navn | Pernille Høegh

  • Pernille Høegh
    Litteraturviter og skribent

Innleggsforfatteren er kritisk til at teaterversjonen av romanen «Arv og miljø» (bildet) ikke forholder seg til debatten om romanen. Odd Mehus/Den Nationale Scene

Hvilket budskap er dét å sende, at man ut fra et «kunstnerisk valg» lukker ørene for at Vigdis Hjorths familie føler seg krenket?

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nylig ble det offentlig kjent at Vigdis Hjorths familie har varslet søksmål mot Den Nationale Scene i Bergen for oppsetningen av romanen Arv og miljø.

Fra Den Nationale Scenes side stiller man seg særdeles uforstående til det varslede søksmålet mot teateret. Hvorfor gikk ikke familien til sak mot romanen i stedet?

Men hvordan skulle man kunne det når, som Ingunn Økland skriver i sin omtale av saken i Aftenposten 30. januar: «varsler om søksmål mot kunsten vil rutinemessig bli tilbakevist med hevdvunne prinsipper og mektige ord som sensur og kunstnerisk frihet. Merkelappen fiksjon trumfer det meste.» Hvordan argumentere mot kunsten?

Les også

Vigdis Hjorths mor varsler søksmål mot Den Nationale Scene. – Rart å gå til sak mot teaterstykket og ikke boken

Pernille Høegh

Påfører andre sterkt ubehag

I Vigdis Hjorths essaysamling fra 2018, Å tale og å tie, svarer Hjorth selv på spørsmålet om hva kunstneren kan tillate seg «når hennes virksomhet, i grenselandet mellom litteratur og politikk, påfører andre mennesker sterkt ubehag.» Til dette skriver hun: «Etter grundige overveielser er svaret mitt: Det meste. Selv om jeg ser at det er problematisk, selv om jeg vet det kan ha menneskelige omkostninger.»

Selv om jeg er klar over at det er en ganske utbredt og anerkjent holdning: at det å statuere noe som kunst er grunnlag nok for å si og gjøre som man har lyst, ser jeg denne uttalelsen som svært problematisk. Kanskje er det denne holdningen vi trenger å gå etter i sømmene?

Agnete Haaland, teatersjef ved Den Nationale Scene, uttaler at de i forbindelse med oppsetningen av Arv og miljø har: «jobbet med overgrep og familierelasjoner, slikt som ligger i romanens kjerne», og altså ikke har forholdt seg til debatten romanen har skapt, i det hele tatt. Men ligger det ikke i denne «jobbingen med overgrep og familierelasjoner» å forholde seg til de andre medlemmene i en slik relasjon – til de virkningene beskyldningene om et overgrep kan ha for andre enn den man anser som offeret?

Den andre versjonen

For et par uker siden inviterte jeg Helga Hjorth, Vigdis Hjorths søster, til samtale på Litteraturhuset i Trondheim. Vi snakket om romanen hennes Fri vilje (2017), om hvordan det er å bli brukt i romanene til en av Norges mest omtalte forfattere, og hvilke tiltak man kunne ønske for de litterære modellene fremover.

Her uttalte hun: «Om man leser Arv og miljø og føler man har lært noe, da burde man jo virkelig lese den andre versjonen. Arv og miljø handler om fornektelse, fortielse og vanskelige følelser i møtet med historier du egentlig ikke har lyst til å høre. De som ikke vil lese romanen min, utviser jo akkurat de samme menneskelige trekkene.»

De virkelige menneskene

Teatersjef Agnete Haaland sier at de valgte ikke å forholde seg til debatten rundt romanen eller til Helga Hjorths versjon, men til Arv og miljø som fiksjon fordi den er «ekstremt relevant,» som hun uttaler.

Men hvordan kan man sette opp et teaterstykke basert på en roman som har skapt så omfattende debatt om juridiske forhold, etikk og moral uten å forholde seg til jusen i det hele tatt og uten overveielser om hva dette gjør med de virkelige menneskene som føler seg uthengt og brukt i dette «kunstneriske frisinnets» navn?

Hvilket budskap er dét å sende, at man ut fra et «kunstnerisk valg» først og fremst lukker ørene for denne realiteten: at Vigdis Hjorths familie, som er en essensiell del av fortellingen, føler seg krenket, men samtidig også for den debatten som har vært en så grunnleggende del av Arv og miljøs liv? Hvor relevant er stykket da, om man bare vil se det fra én side? Er det kunst?

«Folk blir krenket av så mye for tiden», sier Haaland videre. Aftenpostens Ingunn Økland spør samtidig, i før omtalte artikkel, om det kanskje handler om at vi er blitt mer hårsåre, men svarer selv med et: nei: «Folk er ikke mer hårsåre enn før, bare mindre underdanige.»

Les også

Er folk blitt mer hårsåre? | Ingunn Økland

Jeg er fullstendig enig! Jeg forstår ikke hvordan man i et så opplyst og vitebegjærlig samfunn som vårt kan være tilfreds med en slik unnskyldning som denne, at det er et «kunstnerisk valg». Jeg gjør det i hvert fall ikke.

Kunstens særskilte rettigheter?

Så med fare for å høres ukultivert ut, spør jeg nå: Hva er kunst, og hva er det kunsten har av særskilte rettigheter siden den kan behandle andre mennesker slik det passer den uten å måtte stå til ansvar for det – siden den kan heve seg over allmenngyldige retningslinjer om etikk, moral og personvern. Hva er denne kunsten som, lik en diktator, har fått makten over (med) menneskeheten?

Vi trenger å utfordre analyseapparatene våre når vi forholder oss til skjønnlitteraturen, til fortolkningene av denne. Særlig når den gjerne vil behandle virkeligheten. Virkelighetslitteraturen, eller «kunstneriske fortolkninger» av denne, har som sitt beste kort på hånden mulighet for å bevege sig fritt og faretruende på begge sider av fakta og fiksjon, men hvilke regler gjelder når man står med én fot på hver side av grensen?

Som Aftenpostens anmelder Per Christian Selmer-Anderssen tidligere har uttalt: Han håper at, Den Nationale Scene vil stå opp for kunsten ved å ta debatten. Jeg ber i tillegg om at de vil komme med en annen og mer klisjéfri unnskyldning enn at «det er kunst!»

  1. Les også

    Les Per Christian Selmer-Anderssens anmeldelse: «Arv og miljø» er blitt rystende godt teater

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Virkelighetslitteratur
  2. Personvern
  3. Kulturdebatt
  4. Debatt

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Moren til Vigdis Hjorth varsler søksmål mot Den Nationale Scene i Bergen: – Rart å gå til sak mot teaterstykket og ikke boken

  2. KULTUR

    Bøker og teater blir materiale for jurister. Er folk mer hårsåre enn før?

  3. KULTUR

    Vår anmelder: Bok er ikke best på teater

  4. KULTUR

    Forestillinger bør anmeldes i avisen, ikke til politiet

  5. KULTUR

    Bokanmeldelse: Helga Hjorth med underholdende, men flat roman

  6. KULTUR

    «Ways of seeing» kan bli årets teaterforestilling