Dagens kortinnlegg | torsdag 1. februar

Dagens korte debattinnlegg tar for seg støtte til landets beste forskningsmiljøer, uendret Barnelov og oppfølging av diskusjonen om koding av internasjonale væpnede konflikter, mobbing i skolen, pris på kollektivreiser, blogging som fremmer seksualisering og asylpolitikk.

Språklig landesorg

Nå som Per Egil Hegge slutter, foreslår jeg at kongen annonserer landesorg; flagging på halv stang i hele landet. Hvordan skal nordmenn noensinne lære å skrive nå? Håpet er ute.

Sanna Sarromaa, Lillehammer

Langsiktig støtte til våre beste forskningsmiljøer

Forskningsrådet ønsker å stimulere forskningsinstitusjonene til å bygge internasjonalt ledende fagmiljøer. Sentrene for fremragende forskning (SFF) er et av våre viktigste tiltak for å få til dette.

Som Nils Chr. Stenseth og Edvard I. Moser peker på i Aftenposten 28. januar er det viktig å gi våre beste forskningsmiljøer langsiktig og forutsigbar støtte. Derfor støtter vi sentrene i ti år, og gjerne lenger, om de vinner frem i den nye konkurransen. Det gir sentrene mulighet til å forfølge problemer over lang tid, rekruttere unge talenter og tiltrekke seg internasjonalt ledende forskere.

Samtidig må Forskningsrådet sikre dynamikk ved at nye forskningsmiljøer og forskningsledere kan slippe til og få utvikle seg. Derfor mener vi at forskningsmiljøene bør konkurrere jevnlig om senterstøtte som dermed er langsiktig, men tidsavgrenset. Vi er nå tydelige på at alle sentre kan søke om igjen, uten noen form for begrensning. Å bli målt opp mot nye søknader i en åpen konkurranse er etter vår oppfatning den beste måten å vurdere om de etablerte miljøene bør få videre støtte.

Det Stenseth og Moser i praksis tar til orde for er å etablere mer rendyrkede permanente toppforskningssentre som en del av den interne strukturen ved universitetene våre. Vi tror at institusjonene fremover i større grad bør differensiere internt og utvikle institusjonene strategisk i dialog med sin eier og samfunnet.

Vi mener likevel at institusjonene selv er de beste til å vurdere organisering og finansiering for å ivareta den langsiktige forskningen i sine fagmiljøer. Det kan innebære å jevne ut svingninger i ekstern finansiering for enkelte eller å satse strategisk på noen færre prioriterte miljøer. Vi har tillit til at slike strategiske vurderinger blir gjort, og vi er åpne for dialog om hvordan vi best kan innrette våre virkemidler i dette bildet.

John-Arne Røttingen, administrerende direktør i Forskningsrådet

To spørsmål

Apropos riving av Y-blokka:
Opplever vi at vi angrer på at vi har vernet?
Opplever vi at vi angrer på å ha revet?

Truls Lind, Oslo

Datainnsamling knyttet til væpnede konflikter

Øyvind Østerud skriver i Aftenposten 23. januar at kodingen av væpnede konflikter er tilfeldig og basert på gjetninger.

Uppsala Conflict Data Program (UCDP) har siden 1970-tallet samlet inn data om væpnede konflikter og deres definisjon er blitt allment aksepterte innen forskningsfeltet. Vold forekommer riktignok ikke ferdig kategorisert, derfor er det viktig at den som forsøker å si noe om det, kan stole på at samme type vold behandles på likt vis i statistikken uansett om volden skjer i Asia eller Latin-Amerika, i 1998 eller i 2018.
UCDP's definisjoner er tydelige og ved tvil undersøker prosjektledere at samme regler benyttes. Dette skiller UCDP fra for eksempel IISS (International Institute for Strategic Studies) som ikke er like tydelig i sin definisjon.

Østerud skriver også at UCDP regner ut det beste estimatet ved å sammenholde høyeste beregning med laveste og velge noe midt imellom.

Det er ikke korrekt. UCDP's beste estimat er summen av de mest troverdige opplysningene om dødsfall i hver enkelt hendelse, hvert angrep, bombe, konflikt eller mine som kan knyttes til de aktuelle aktørene som det stilles spørsmål ved.
Kravet om å få vite hvem som utfører volden og at det finnes et politisk konfliktspørsmål gjør det mulig å studere fenomenet konflikt; hva forårsaker krig og hvordan løser vi dem?

For studier der det allmenne voldsnivået er mer relevant, finnes annen statistikk som passer bedre. Det viktige er at det er samme fenomen som undersøkes, slik at epler ikke sammenlignes med pærer.
Når det gjelder kriminell vold, så ligger det i voldens natur at den er underrapportert i mediene. Journalister skremmes fra å rapportere og de kriminelle gruppene skryter sjelden om det de gjør. En del av den narkotikarelaterte volden i Mexico faller utenfor kategoriene til UCDP, mens en annen del blir representert som vold mellom kriminelle grupper (ikke-statlige konflikter) eller når organiserte grupper dreper sivile (ensidig vold). Problemene med å knytte grupper til voldelige hendelser gjør imidlertid at volden i Mexico er lavt regnet.

Therese Pettersson, prosjektleder, Uppsala Conflict Data Program, Institutionen för freds- och konfliktforskning, Uppsala

Mindre mobbing

Aftenposten kommenterer viktige funn i Elevundersøkelsen. Andelen som oppgir at de mobbes har steget 0,3 prosentpoeng siste år til 6,6. Siden 2015 har deltagertallet økt med 20.000. Siste år har 7400 færre fra de obligatoriske trinnene, 7. 10. og VG1 svart, mens det er 14.000 flere fra de frivillige. Den nye aktivitetsplikten bidrar trolig til at rektor ønsker å kartlegge sin skole. Kan endringen påvirke resultatet?

NTNU-rapporten forteller at 7,7 prosent av elevene i 5. klasse mobbes, andelen synker til 2,1 ved utgangen av videregående. Skolen bidrar klart til at mobbing avtar. Paradoksalt svarer eldre gutter at de mobber mer digitalt. Mye av dette skjer nok på fritiden, men blir en skolesak fordi det påvirker elevmiljøet. Hva kan gi guttene bedre samhørighet til skolen? UNICEF foreslår kloke tiltak innen klasseledelse og relasjonsarbeid. Her skjer det mye utviklingsarbeid i skolen.
La oss bruke undersøkelsen sammen med elevene. Hvis fem prosent mobbes i 8. klasse er det skikkelig urettferdig når flertallet har det trygt og godt. Hva kan vi sammen gjøre for et bedre skolemiljø?

Arne O. Walbye lærer Søndre Land

Barneloven er fortsatt uendret

Regjeringen meldte i romjulen 2017 at Barneloven er endret, og at noen av endringene ville trå i kraft fra 1. januar 2018. Formålet er å styrke barns samvær med begge foreldre. Det har de ikke lykkes helt med. La meg forklare.

«Delt bosted skal komme først i lovbestemmelsen, som eksempel på én av ordningene foreldrene kan avtale.»

Dette er snakk om en endring av rekkefølgen på ord. Man har fortsatt to alternativer, og disse er de samme som tidligere. Endringen er i §36 og må ses i sammenheng med resten av teksten i samme paragraf. Dersom foreldrene er uenige, må retten fortsatt bestemme at barnet skal bo fast hos én av dem.

«Varslingsfristen før flytting utvides fra seks uker til tre måneder.»

Varslingsfristen ble innført i 2010. Men ifølge §37 i barneloven kan ikke samværsforeldre motsette seg større avgjørelser bostedsforelderen tar. Hvordan styrker det barnas rettigheter? Man får fortsatt ikke muligheten til å motsette seg avgjørelsen. Ved å utvide varslingsfristen får man bare doblet ventetiden frem til flyttingen. I tillegg får brudd på varslingsfristen sjelden konsekvenser i en ev. sak.

«Det innføres meglingsplikt dersom foreldrene ikke er enige om at barnet skal flytte.»

Megling hjelper ikke foreldre til enighet om bosted etter samlivsbrudd. Hvordan skal det hjelpe med tanke på flytting?

Endringene oppsummert:

• Frem til 2018 kunne foreldre velge om de skulle ha ulik eller lik avgjørelsesmyndighet. Fra 2018 kan de velge om de skal ha lik eller ulik avgjørelsesmyndighet.

• Frem til 2018 ble du varslet om at barnet ditt skulle flytte seks uker før en ev. flytting som du ikke kunne motsette deg. Fra 2018 blir du varslet tre måneder før en ev. flytting som du ikke kan motsette deg.

• Frem til 2018 kunne forelderen med utvidet avgjørelsesmyndighet flytte selv som den andre forelderen var uenig. Fra 2018 kan forelderen med utvidet avgjørelsesmyndighet flytte selv om den andre forelderen er uenig etter å ha vært på en time hos familievernkontoret.

Lik avgjørelsesmyndighet som utgangspunkt etter samlivsbruddet er det eneste som kan styrke barns rettigheter etter samlivsbrudd. Dette bør komme på plass snarest.

#FortsattPappa

Terje Goa, pappa og blogger

Økte kollektivpriser henger ikke på greip

Bompengene har økt og rushtidsavgift er blitt innført i Bergen og Oslo. Da er det umusikalsk at prisen på kollektivreiser øker. Hvorfor ikke stimulere til å reise kollektivt fremfor å gjøre all transport dyrere?
NAF er opptatt av positive virkemidler for å få folk til endre transportvaner. Det er ikke plass og luft til at alle kan kjøre bil til jobb i de største byene våre. Utfordringen er kapasitet og tilgjengelighet på kollektivløsninger for alle som skal inn og ut av byene hver dag. Når prisene øker på noe som tar lengre tid enn bil, vil mange fortsette å kjøre bil. Den er tross alt mer komfortabel enn et fullt tog eller en full buss.
Tiden man bruker på hverdagsreisen avgjør hvordan man reiser, men politikerne skal ikke undervurdere virkningen i de signalene de sender. Nå er signalet at alt blir dyrere, og for folk flest er det en selvmotsigelse at man skal parkere bilen og betale mer for alternativet, nemlig bussen, trikken eller T-banen.

Det er lov å være lur. Og det lureste politikerne kan gjøre nå er å sette seg inn i folks hverdag og sende riktige signaler til befolkningen.

Inger Elisabeth Sagedal, kommunikasjonssjef i NAF

Bloggere bidrar til seksualisering

Bloggere, dere som er våre barn og unge sine største forbilder. Dere som har en stor påvirkningskraft. Vær så snill og ta deres ansvar. Dere skal selvfølgelig få lov til å dele det dere ønsker å dele, bare husk på at dere har yngre lesere som ser opp til dere. Tenk over hva dere ønsker at våre barn skal vokse opp til? En kultur der det i alt for stor grad handler om å vise seg frem? For bloggverden vi har i dag den bygger opp mot det.
Mye av bloggverden bidrar til seksualisering og objektifisering. For mange bloggere formidler et budskap om at fysisk attraktivitet er noe av det viktigste, og oppfordrer, direkte eller indirekte, til kosmetisk kirurgi. Barn og unge blir i urovekkende grad eksponert for et snevert og urealistisk kroppsideal. Det settes en standard som er uoppnåelig for de fleste. Streber man etter perfeksjon, vil man alltid finne feil. Strekker man seg etter det uoppnåelige, vil man alltid komme til kort.

Usunt selvbilde

Seksualisering forekommer når en persons verdi reduseres til kun fysisk, seksuell appell. Mens objektifisering forekommer når en person anses av seg selv og/eller av andre som et objekt for seksuelt begjær, beskuelse og evaluering.

Forskning viser at seksualisering og objektifisering har en rekke negative effekter. Det kan tappe konsentrasjon i mentale aktiviteter, føre til et usunt selvbilde og undergrave selvrespekt. Det kan bidra til urealistiske og negative forventninger om seksualitet. Negativt kroppsbilde og skam over egen kropp, kan føre til intimitetsproblemer. I tillegg, kan det bidra til mer sexisme og seksuell trakassering. Alt dette gir økning i tre av de mest vanlige psykiske helseproblemer hos jenter: Lavt selvbilde, depresjon og spiseforstyrrelser.
Det er kanskje ekstra penger å hente på å «selge kroppen» sin i media, men til hvilken pris? Er det virkelig verdt å være en som drar samfunnet i en retning av å måtte spille på kropp. Hva med å snu? Bygge opp til at vi kan formidle engasjement, tanker, ideer og verdier uten å måtte fokusere på nakenhet? Man skal ikke måtte trenge å «selge kroppen» sin for å bli sett og hørt. Vi skal bli sett for den vi er og vi skal bli hørt for det vi står for.

Malin Rysstad, Kristiansand og Mats Liland, Mo i Rana

Kjære landsmenn,hva betyr det å gi asyl på humanitært grunnlag?

Tenk deg at politiet plutselig kommer på døren din, trenger seg inn hos deg, foretar husransakelse, slår og sparker deg og familien din uten at du har gjort noe galt. Dette skjer gjentatte ganger. De brekker nesen din, de slår deg i hodet og i nakken.

De kommer om natten og om dagen. De kommer med fire dagers mellomrom. De kommer med timers mellomrom. De venter en stund. Så kommer de oftere igjen. Du vet aldri når de kommer. Først vet du heller ikke hvorfor de kommer. Men de spør etter broren din. Hva har han gjort?

Ikke før de tar med seg faren din og viser ham en film om hva broren din har gjort, forstår du. Men hvorfor straffer de deg for det han har gjort? Tror de at du skjuler ham? Du vet ikke hvor han er. Han har allerede flyktet.

Faren din får slått ut alle tennene sine. Og de trekker ut neglene hans. Han vil ikke snakke om det som har skjedd. Han blir stum. Moren din begynner å besvime hver gang de kommer. Slik mister du både din mor og din far.

Alt dette får jeg vite, sakte, men sikkert. Men første gang jeg møter deg får jeg bare vite at broren din har gjort noe som har ødelagt livet for deg og resten av familien. Du orker ikke snakke om hva de gjorde. De gjorde for mye. De ga deg angst.
De sterkeste møtene jeg har hatt som prest, har jeg hatt med flyktninger, likbleke i ansiktet og med frykten lysende ut av øynene sine.

Frykten skyldes at de vet hva de flyktet fra, og de ønsker ikke å oppleve det igjen, men norske myndigheter tror enten ikke på deres historie, eller de har en spesiell definisjon av hva det betyr å gi asyl på humanitært grunnlag.

Jeg forstår at det ikke er lett å foreta vurderinger i hver enkelt sak. Men det er heller ikke lett å sitte overfor en person som ikke klarer å sove eller spise, men bare er redd for hva som venter nå.

Jeg vil derfor vite, kjære landsmenn, hvordan dere ønsker vi som samfunn skal definere asyl på humanitært grunnlag. Hvor mye angst er nok?

Audhild Kaarstad, prest