Debatt

Barn og samværsordninger: Det er ikke min stil å være bastant | Frode Thuen

  • Frode Thuen
    Frode Thuen er professor i psykologi ved Høgskulen på Vestlandet.

Frode Thuen Foto: Stig B. Hansen

Det er flott at også andre forskere kommer på banen med sine kunnskaper. Men da bør vi kunne forvente at man ikke tillegges meninger man absolutt ikke har.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I en kronikk i Aftenposten hevder en gruppe familieforskere at jeg kommer med bastante påstander om hva forskning kan si om barn og samværsordninger, sist i spalten min i A-magasinet i uke 47. Her viser jeg til ny forskning på delt bosted når foreldrene ikke bor sammen, og betydningen av konflikter.

Les også

Les kronikken: 10 forskere: Det finnes ingen klare svar om hvilke samværsordninger som er best

Bastant?

Jeg skjønner ikke helt hvor de tar det fra, for det er ikke min stil å være bastant, og det er jeg heller ikke i denne spalten.

Jeg skriver blant annet: «Forskningen på området tegner imidlertid et mer nyansert bilde». Er det dette som er en bastant påstand? Eller: «At foreldrekonflikter ikke synes å være avgjørende for om delt bosted er en god løsning eller ei, må likevel nyanseres»?

Som forskere burde de kanskje dokumentere sine «bastante påstander» om hva jeg faktisk skriver, men det gjør de altså ikke.

Det jeg faktisk skriver

Som forskere burde de vel også utvise etterrettelighet, men det gjør de heller ikke – med følgende påstand: «Når normative anbefalinger i tillegg følges opp med påstander om at fagfolk som er uenige baserer seg på utdatert kunnskap, undergraves tilliten til dem som kan hjelpe familier»?

Det jeg faktisk skriver er følgende: «Når jeg er ute og holder foredrag om disse temaene for fagfolk i familievernet, barnevernet, helsetjenesten og rettsapparatet, opplever jeg at de ikke alltid er så godt kjent med det nye innen denne forskningen. Derfor preges feltet dessverre til en viss grad av utdaterte kunnskaper og holdninger når det gjelder spørsmål om delt bosted.»

Og man kan kanskje legge til: Er det egentlig spesielt provoserende å påpeke at fagfolk ikke alltid er like godt oppdatert på forskningsfronten?

Fersk forskning på delt bosted

Heller ikke forskere er alltid helt oppdatert på ny forskning, naturlig nok. Det gjelder tilsynelatende også kronikkforfatterne.

De gjentar i alle fall det nokså slitte argumentet om at internasjonal forskning ikke er så relevant for norske familier, og presiserer videre: «og den gir ikke godt grunnlag for å slå fast om for eksempel det å bo halvparten av tiden hos hver forelder er bedre enn å bo en tredjedel av tiden hos den ene og to tredjedeler hos den andre.»

Hvis de hadde vært kjent med en av de ferskeste metaanalysene på området (Baude, Pearson & Drapeau, 2016), ville de sannsynligvis ha droppet dette argumentet. Her finner man nemlig, på lik linje med så godt som alle andre metaanalyser og kunnskapsoppsummeringer, at barn med såkalt «joint physical custody» (som tilsvarer omtrent det vi kaller delt bosted) kommer litt bedre ut enn barn som hovedsakelig bor med en av foreldrene.

Men i denne studien sammenlignet man også ulike grader av «joint physical custody», og størst effekt er det for de barna som har en 50/50-ordning. Det er for øvrig 19 enkeltundersøkelser fra en lang rekke ulike land, med tilsammen omkring 30.000 deltagende barn og unge som inngår i metaanalysen.

Og interessant nok defineres «joint physical custody» i mer enn halvparten av undersøkelsene som å ha like mye tid i begge foreldrehjemmene – altså temmelig identisk med slik vi i Norge bruker begrepet delt bosted.

Les også

Den sakkyndige psykologen i barnefordelingssaken mente jenta burde bo fast hos moren. Faren ble vurdert som «sær og selvsentrert».

Kunnskapsbasert praksis

Om ikke dette var nok, tillegger kronikkforfatterne meg også meninger jeg ikke har. I alle fall er det nærliggende å tolke dem dithen at jeg angivelig mener at forskningen gir en fasit for hvordan enhver samværsordning bør være: «Når Thuen fortsetter å trekke normative slutninger om samværsordninger under henvisning til forskning, er dette både misvisende og bekymringsfullt.»

Men det har jeg aldri gjort. Tvert imot har jeg alltid understreket, ikke minst når jeg har foredrag og kurs om disse temaene, at forskning bare kan si noe om hva som er det vanligste eller mest sannsynlige. Og i så måte kan og bør forskningen informere praksis, men den kan aldri bli styrende for enkeltvurderinger og – beslutninger.

Dette er for øvrig helt sentralt innen det som kalles kunnskapsbasert praksis, og jeg jobber faktisk på et forskningssenter for nettopp kunnskapsbasert praksis.

Saklighet og redelighet

Forskning på bostedsordninger for barn når foreldrene ikke bor sammen, kan ellers være et viktig kunnskapsgrunnlag når man utvikler familiepolitikk, og når regjeringen nå nylig har satt ned et utvalg som skal foreslå endringer i barneloven.

For hver gang denne loven er blitt revidert de siste par tiårene, har det vært strid om bostedsspørsmålet. Det vil det sannsynligvis også bli denne gangen.

Og i den forbindelse er det flott at også andre forskere kommer på banen med sine kunnskaper, for meningsbrytning er bra og opplysende. Men da bør vi kunne forvente at budskapet formidles med saklighet og redelighet, og uten at man tillegger noen meninger man absolutt ikke har.

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Familiepolitikk
  2. Skilsmisse
  3. Debatt