Dommen i «Jakob-saken» har lagt for stor vekt på den biologiske tilknytningen | Johnny Melnæs

  • Johnny Melnæs
    advokat
Hvordan skal fosterforeldrene og tilsynspersonene håndtere situasjonen når barnet om noen år reiser spørsmålet om hvorfor han ikke som de fleste andre har mor og far som omsorgspersoner? skriver innleggsforfatteren.

Det fremkommer av dommen at det utover det biologiske ikke er noen tilknytning mellom gutten og foreldrene. Han kjenner ikke sine foreldre.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter at Høyesterett avsa dom i saken mellom lille «Jakob» og foreldrene om samvær, har flere kommet med kritikk av dommen.

I Aftenposten 10. desember imøtegår mors prosessfullmektig advokat Torhild Holth og advokat Mette Yvonne Larsen dette ved å anføre at kritikken både er unyansert og tabloid.

Les også

Unyansert og tabloid om barns rett til samvær med foreldre i barnevernssaker

Verre er det at advokatene anfører at Aftenposten og fagpersonene som har kritisert dommen, må avstå fra å mene noe om Jakobs sak.

Riktig ille blir det når begrunnelsen for det, er at saken er samvittighetsfullt vurdert både av rettsoppnevnt sakkyndige og landets øverste domstol.

Domstolenes avgjørelser skal ikke være fritatt for vurderinger og kritikk, og det at avgjørelser i Høyesterett påkaller interesse og omtales, er spesielt viktig da Høyesterett i sin virksomhet er langt mer rettsskapende enn underordnede domstoler.

Samvær til barnets beste

Før saken kom til behandling i Høyesterett har den vært behandlet i både tingrett og lagmannsrett, som begge kom til at det ikke skulle være samvær.

At saken er samvittighetsfullt vurdert av Høyesterett, er det ingen tvil om. Dommen i Høyesterett skaper ingen ny rettsstilling. Den bygger på sedvanlige og velkjente rettskilder.

Kritikken retter seg mot om det er til barnets beste om det skal være samvær med foreldrene som utsatte gutten for grov mishandling og/eller unnlot å søke hjelp for de skader han ble påført.

Det fremkommer av dommen at det utover det biologiske ikke er noen tilknytning mellom gutten og foreldrene. Han kjenner ikke sine foreldre.

Johnny Melnæs.

Andre omstendigheter i dommen viser at det kan foreligge en usikkerhet om samvær er til guttens beste. Retten konkluderer med at en times samvær i året med tilsyn er til barnets beste, blant annet ut fra å få kjennskap til sine biologiske foreldre.

Det kan da vanskelig hevdes at samvær som nevnt kan gi grunnlag for noe særlig kjennskap av positiv verdi. Noe omfattende samvær var det naturligvis ikke snakk om.

Burde ikke da domstolen i et tilfelle som dette tatt skrittet fullt ut og nektet samvær, slik tingretten og lagmannsretten gjorde? Hvordan skal fosterforeldrene og tilsynspersonene håndtere situasjonen når barnet om noen år reiser spørsmålet om hvorfor han ikke som de fleste andre har mor og far som omsorgspersoner? Skal de da svare at det ikke går fordi foreldrene mishandlet deg da du var liten, eller fortie sannheten?

Både det å fortelle eller fortie sannheten kan innebære risiko for skade, men noe må man jo svare, slik at samværene kan gi en mening for barnet etter hvert som det vokser til.

Dommens svakhet

Dommens svakhet er at man under henvisning til gjeldende rettskilder har lagt for stor vekt på den biologiske tilknytning mellom gutten og foreldrene.

Når det ikke er noen tilknytning mellom de nevnte utover biologien, og barnet skal ha andre som omsorgspersoner frem til voksen alder, må denne tilknytningen og foreldrenes ønsker om å se gutten, som de tidligere har mishandlet, kanskje stilles i skyggen når slike saker skal vurderes.

Videre skal gutten frem til voksen alder ha andre som omsorgspersoner. Vil samvær som nevnt etter hvert som gutten vokser til, ha en positiv innvirkning i dette forholdet?

Det er grunn til å stille spørsmålet hensett til at barn i et tilfelle som dette må antas å være sårbare. Jeg savner også en nærmere vurdering av dette.


Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer? Her er noen forslag: