Dagens kortinnlegg, fredag 11. mai

I dagens kortinnlegg diskuteres kommentarfeltene til Resett, eksamensordning i vgs., Polen og antisemittisme og lobotomibehandling i etterkrigstiden.

Fordreid virkelighetsbilde

Resett er en alternativ nettavis, i motsats til Mainstream-media (MSM). Den får et stadig økende antall lesere, men blir ikke tatt seriøst av MSM. Artiklene på Resett er monomane. Det er tre hovedsaker: partier og politikere, mediene og muslimsk innvandring. De redaksjonelle artiklene er kjedelige. Det som trykkes av eksterne skribenter og fra NTB øker i omfang og viser en ikke-eksisterende kvalitetskontroll. Kommentarene modereres ut fra egne regler, der personangrep, hets og avsporinger ikke tillates, og det oppfordres til normal høflighet. Modereringen fungerer ikke.

Kommentarfeltet avslører et fordreid virkelighetsbilde. Tonen er ofte aggressiv og foraktfull. Antipatiene slippes løs. Objektene for personangrep er mange. Det er primært MSM og NRK og kjente kommentatorer og redaktører som angripes.
Alle medier er innvandringsliberale og muslimtilhengere. NRK er et propagandamaskineri, og sjefen blir kalt for imam Eriksen, kamerat Stalin og Goebbels. Alle de politiske partier (unntatt FrP) vil «bytte ut befolkningen». Ap blir beskrevet som landsforrædere. AUF får også sitt: «Utøya er en utklekkingsanstalt for radikale ekstremister». Kjente politikere blir sjikanert.

Det skrives mye om muslimer og islam. Gjennomgangstonen er gjerne slik om muslimer: «De lar seg rett og slett ikke integrere, de er livsfarlige individer som bør gjerdes inne, og ikke få lov til å menge seg med andre kulturer.» Uttalelser som denne er vanlige: «Bærere av hijab signaliserer støtte til islamsk totalitarisme.»

Redaktøren har ansvaret også for hva som står i kommentarfeltet, særlig med hensyn til paragraf 3–6 i Skadeserstatningsloven. Resett kan ikke innklages til PFU. Den negative omtalen og neglisjeringen av Resett i offentligheten baserer seg antagelig vel så mye på hva som står i kommentarfeltet. Resett er likevel avhengig av dette, både for å overleve og for å demonstrere at det hersker full ytringsfrihet der.

Leif Osvold, Oslo

Eksamen bør ikke være en portvokter

I Aftenposten 6. mai foreslår Aftenpostens kommentator Helene Skjeggestad at dagens eksamensordning bør skrotes. Hovedinnvendingen er at eksamen ikke makter å måle det som er viktig, nemlig dybdelæring. Men kommentaren bærer preg av en grunn forståelse av de kompetanser som prøves ved dagens eksamen. I fjor var dette en av norskeksamens langsvarsoppgaver ved studieforberedende program:

Skriv en resonnerende tekst der du drøfter språkets betydning for menneskers identitet. Bruk tekstvedleggene når du skriver. Kommentar: Det skal komme tydelig frem av svaret ditt at du bruker synspunkter og eksempler fra begge tekstvedleggene. Du skal også trekke inn relevant kunnskap om språkutvikling og språkpolitikk.

Eleven må vise kritisk lesekompetanse (forståelse og anvendelse), kunnskap (om et faglig saksforhold) og skrivekompetanse (følge sjanger- og formkonvensjoner). Dette er neppe kunnskaper og kompetanser som en forbinder med overflatelæring, som vel må være dybdelæringens motstykke.

Det største problemet med eksamen er heller de konsekvenser som følger av eksamensresultatet. De seneste hundre års testforskning har entydig vist at det er svært problematisk å legge for mye vekt på enkeltstående prøveresultat. I et sunt vurderingssystem er eksamen et komplement til lærernes standpunktkarakterer og ikke, som er tilfellet nå, en portvokter som eleven må ta seg forbi. Ingen elev skal måtte risikere å få sin fremtid spolert på fem timer.

Gustaf B. Skar, førsteamanuensis i norskdidaktikk, NTNU
Lennart Jølle, førsteamanuensis​ i norsk, NTNU

Polsk antisemittisme?

I innlegget «Dødsleirene ikke polske», Aftenposten 17. april, har Mira Wszelaka to hovedpunkter:

• Dødsleirene i Polen under annen verdenskrig ble opprettet av den tyske okkupasjonsmakten og var derfor ikke polske.

• Polen har aldri vært antisemittisk.

Fremstillingen av det første punktet er unyansert. Det andre punktet er feilaktig, i det minste misvisende.
Ingen som er kjent med relevante fakta vil bestride at dødsleirene var tyske i relevant forstand. Men Wszelakas unnlater å nevne at det blant polakker, som blant folk i alle tyskokkuperte land, var individer som gikk nazistenes ærend og medvirket til Holocaust.

Det er ikke korrekt å påstå at Polen aldri har vært antisemittisk. Før annen verdenskrig innførte den polske regjeringen flere bestemmelser rettet mot jøder. Forretninger eid av jøder ble i 1936 pålagt å ha eiers navn på skiltet, slik at alle kunne vite hvilke forretninger tilhørte og ble drevet av jøder. I 1937 ble tilgang til legeyrket stengt for jøder, og jøders adgang til å praktisere jus ble begrenset. Med en ny lov om statsborgerskap i 1938 ville polske jøder, som hadde oppholdt seg i utlandet i mer enn fem år uten kontakt med hjemlandet, bli fratatt sitt polske statsborgerskap. Den polske regjering var også i dialog med Frankrike om muligheten for å sende et stort antall av landets jøder til Madagaskar, den gang en fransk koloni. Wszelaka burde i det minste kvalifisere sitt utsagn at jøder i Polen før annen verdenskrig fant «trygghet og gode vilkår».

Sven Arntzen, professor i praktisk filosofi, Høgskolen i Sørøst Norge

Hvem er historieløs?

I Aftenposten 7. mai kritiserer Leif G. Strømdal min påstand om historieløshet i forbindelse med lobotomi. Han hevder at jeg «utelater fakta» og lister opp en rekke punkter han mener jeg burde nevnt.

Strømdal er åpenbart ukjent med Aftenpostens krav til lengde av kortinnlegg,
som selvsagt ikke tillater noen bred fremstilling av den kompliserte lobotomiproblematikken.
Det var da heller ikke mitt tema. Jeg har kun villet påpeke at tidligere tiders bruk av lobotomi som behandlingsmetode må vurderes i lys av den tids muligheter, ikke ut fra dagens medisinske og etiske oppfatninger.

Uten å gå inn på alle Strømdals punkter må jeg likevel korrigere hans generelle påstand om at hver tredje pasient døde frem til 1947. Det er et tragisk faktum at lobotomi ved Gaustad sykehus i årene 1941–48 hadde en dødelighet på 32 prosent. Dette var knyttet til én kirurg, og dødeligheten var langt lavere rundt om i verden. I store land som USA og Canada lå den på omkring 2 prosent, i Sverige 7,5 prosent.

Jeg fastholder min påstand om at legene, som trodde på lobotomi som siste utvei ved svære psykiatriske sykdommer, handlet i beste mening. De kan beskrives med C.J. Hambros ord om regjeringen Nygaardsvolds handling 9. april, 1940:

«De gjorde så godt de kunne. Det får være deres unnskyldning og dom.»

Stig S. Frøland, professor i medisin, Oslo universitetssykehus