Debatt

Kort sagt, mandag 14. mai

  • Redaksjonen

Lobotomi, 68-generasjonen, og to ganger private vs. kommunale barnehager. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Stalin og lobotomi

I Aftenposten 9. mai karakteriserer Joar Tranøy og Arve Kirkevik mitt syn på lobotomiens historiske bakgrunn som overfladisk og historieløst. Deres begrunnelse for dette er svak. Når de hevder at lobotomi ikke ble benyttet på grunn av «overbelegg og underbemanning», er det stråmannsargumentasjon, siden jeg overhodet ikke har hevdet dette.

Påstanden om at lobotomien ble delegitimert som behandling allerede ved psykiatrikongressen i København i 1946, holder heller ikke, siden lobotomi ble praktisert i mer enn 20 år etter dette i en rekke land.

Tranøy og Kirkeviks hovedpåstand, at bruk av lobotomi skyldtes «psykiaterens eller overlegens holdning og moral til innlagte og hjernebeskadigende midler», er en ganske uhyrlig moralsk fordømmelse av en hel generasjon leger som oppfattet denne behandlingen som eneste alternativ ved svært alvorlige tilstander. At ikke alle leger den gang var av samme oppfatning, er helt normalt innen medisinen.

Tranøy og Kirkeviks argumentasjon får et visst surrealistisk preg når de som sannhetsvitne påkaller Josef Stalin, humanismens fyrtårn, og berømmer hans avvisning av lobotomi. Stalins moralske autoritet svekkes vel noe av det faktum at han var leder for et av historiens mest undertrykkende regimer, som la ideologiske motstandere inn i psykiatriske sykehus og tvangsbehandlet dem med psykofarmaka og insulinsjokk? Hvem er her egentlig historieløs?

Stig S. Frøland, professor i medisin


Høyere kompetanse i private barnehager

I et innlegg i Aftenposten 30. april tegner Ida Søraunet Wangberg i Manifest tankesmie et feilaktig negativt bilde av kompetansen til de ansatte i private barnehager.

Kommunale barnehager har både høyere voksentetthet og høyere kompetanse i snitt enn private barnehager, hevder Wangeberg. Hun tar feil.

Offentlig statistikk viser at pedagogandelen og pedagogtettheten i gjennomsnitt er litt bedre i private barnehager enn i kommunale, mens bemanningen – antall barn pr. voksen – i gjennomsnitt er litt bedre i kommunale barnehager.
Wangberg er også på gyngende grunn i sin omtale av foreldreundersøkelsene i barnehagesektoren.

Både private og kommunale barnehager får gode tilbakemeldinger fra foreldrene i de store foreldreundersøkelsene. Barnehagesektoren utmerker seg som en av de offentlig finansierte tjeneste som brukerne er aller mest fornøyd med. Og aller mest fornøyd med tilbudet er foreldre med barn i private barnehager.

I foreldreundersøkelsen fra Direktoratet for forvaltning og IKT i 2017 fikk eksempelvis private barnehager bedre tilbakemeldinger fra foreldrene på 56 av 57 spørsmål. På mange av spørsmålene er forskjellene betydelige.

Arild M. Olsen, adm.dir. Private Barnehagers Landsforbund


Sverting av private barnehager

Ida Wangberg fra Manifest Tankesmie kom i Aftenposten 30. april med usanne påstander om Kidsa Barnehager. I stedet for å bidra til en god diskusjon om kvalitet i barnehagene, gjengir Wangberg påstander som for lengst er tilbakevist, før hun lanserer sine egne konspirasjonsteorier.

Wangberg hevder blant annet at Kidsa ikke deltar i nasjonale undersøkelser, fordi vil ikke ønsker å vite resultatet. Sannheten er at hverken de kommunale eller andre private barnehager i Bergen deltok i Utdanningsdirektoratets undersøkelse. Dette fordi Kidsa, sammen med en samlet sektor i Bergen, deltar i en lokal undersøkelse som Bergen kommune gjennomfører årlig. Wangberg påtår videre at Kidsa har tatt ut utbytte på flere hundre millioner kroner, istedenfor å bruke disse på å sikre god drift av våre barnehager. En påstand Bergen kommune tilbakeviste i 2016.

I sin iver etter å sverte private barnehager glemmer Wangberg å sjekke fakta. Da blir ikke innlegget et bidrag i debatten, men kun et useriøst angrep på private aktører som ønsker å sikre en god oppvekst for våre barn.

Inger Marie Guddal Einan, daglig leder for Kidsa konsern


60-tallet: Flere bevegelser for endring

1960-tallet var preget av bevegelser som ønsket endring. Det kunne gjelde mote, musikk, film, kjønn, sex, rase, narkotiske stoffer. At slike bevegelser fant sted samtidig med studentopprør i storbyer, betyr ikke at de var en del av dem. Hippiene hadde lite med gatekamper i Paris å gjøre.

I en kronikk har jeg forsøkt å definere «sekstiåtterne» som studenter og annen ungdom inspirert av det franske studentopprøret mai 1968, og som la vekt på å kritisere forhold i eget dagligliv. Tore Linné Eriksen ble i mai 1968 valgt til formann i Studentersamfundet. Han fremholder at han fikk støtte fra en rekke grupperinger. Det bestrider jeg ikke. Men det betyr ikke at enhver som stemte på ham, bør kalles «sekstiåtter».

Eriksen var selv ingen typisk «sekstiåtter». Han var opptatt av frigjøringsbevegelser i Afrika og innrømmet at «studenterdemonstrasjoner er ikke mitt sterkeste felt». Jeg har trukket frem at marxist-leninistene i SUF ble dominerende på venstresiden flere steder. Det misliker Eriksen. Han nevner at SV gjorde et sterkt valg i 1973, i kjølvannet av EF-striden.

Men 73-valget var spesielt. Fire år tidligere falt daværende SF ut av Stortinget. SUF kan ha bidratt. Det forundrer meg ellers at Eriksen nærmest fraskriver meg rett til å ha noen mening om disse forholdene, fordi jeg tapte formannsvalget mot ham for femti år siden.

Gunnar Magnus, journalist og filosof

Les mer om

  1. Kort sagt

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, mandag 26. oktober

  2. DEBATT

    Kort sagt, søndag 25. oktober

  3. DEBATT

    Kort sagt, fredag 23. oktober

  4. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 22. oktober

  5. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 21. oktober

  6. DEBATT

    Kort sagt, tirsdag 20. oktober