Debatt

Minoritetsforeldre deltar, men på andre arenaer

  • Arnfinn H. Midtbøen
    Forsker I, Institutt for samfunnsforskning, førsteamanuensis i sosiologi, UiO
  • Guro Ødegård

Våre kolleger på Institutt for samfunnsforskning har vist at minoriteters deltagelse i frivillig arbeid ligger så høyt at dersom førstegenerasjons innvandrere hadde utgjort hele den norske befolkningen, hadde Norge fortsatt vært i verdenstoppen i frivillighet, skriver Guro Ødegård og Arnfinn H. Midtbøen. Foto: Stein J. Bjørge

Vi skal være varsomme med å forklare fravær av vaffelsteking med etnisk bakgrunn, skriver forskerne Guro Ødegård og Arnfinn H. Midtbøen.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 14. oktober begrunner innvandringsforsker Silje B. Fekjær sitt valg om å søke sin førsteklassing over fra en skole med høy andel minoritetsspråklige elever, til en skole hvor åtte av ti elever har etnisk norsk bakgrunn.

Fortellingen føyer seg inn i rekken av ressurssterke personer med høy utdanning og innvandringsvennlige holdninger som ønsker at deres barn skal vokse opp med et etnisk, religiøst og kulturelt mangfold – men som har gitt opp.

Andre erfaringer

Mange vil kjenne seg igjen i Fekjærs beskrivelse, men vi har behov for å nyansere.

Vi har begge forsket på integrasjonsprosesser, deltagelse og nettverksbygging i flerkulturelle lokalsamfunn, og er i tillegg foreldre for barn på skoler med høye andeler minoritetsspråklige barn, Veitvet og Bjølsen.

Guro Ødegård.

Arnfinn H. Midtbøen. Foto: Poppe, Cornelius

Vi skal være varsomme med å forklare fravær av vaffelsteking med etnisk bakgrunn. Svak økonomi og lav utdanning er de viktigste forklaringene på et skjevfordelt mønster i frivillig organisasjonsdeltagelse. Dette er ikke «innvandrerspesifikke» barrièrer, men barrièrer også grupper i majoritetsbefolkningen rammes av.

Når mange innvandrerforeldre i tillegg snakker dårlig norsk og mangler nettverk inn mot majoritetssamfunnet, forsterkes mønsteret av fravær.

Dans og musikk

Bildet av den lite engasjerte innvandrerbefolkningen må også nyanseres.

Våre kolleger på Institutt for samfunnsforskning har vist at minoriteters deltagelse i frivillig arbeid ligger så høyt at dersom førstegenerasjons innvandrere hadde utgjort hele den norske befolkningen, hadde Norge fortsatt vært i verdenstoppen i frivillighet.

Hvordan er det mulig? Jo, de deltar på andre arenaer.

Mens mange etnisk norske barn (og foreldre) driver idrett, korps og speiding, følger mange minoritetsforeldre opp sine barn på kulturaktiviteter hvor dans, musikk og/eller morsmålsopplæring utgjør en viktig aktivitet. I tillegg utgjør trossamfunn en viktig arena for fellesskap og aktiviteter for store innvandrergrupper.

Foreldre med innvandrerbakgrunn på skolene vi kjenner best, deltar i stor grad på fellesaktiviteter som foreldremøter, skoleavslutninger o.l.

Vi kjenner oss derfor ikke igjen i det bildet Fekjær tegner av innvandrerforeldres manglende engasjement.

Dette kan skyldes forskjeller mellom ulike lokalsamfunn. Men kanskje hadde Fekjær blitt positivt overrasket dersom hun ikke hadde flyttet før skolestart? Skolen bidrar til integrasjon i samfunnet, både blant foreldre og barn.

Hvordan bekjempe etnisk segregering?

Vi er enige med Fekjær i at det er behov for tiltak som hindrer etnisk segregering.

At barn med ulik etnisk bakgrunn bor adskilt, går på forskjellige skoler og har ulike fritidsarenaer, er uheldig for langsiktige integrasjonsprosesser.

Debatten bør derfor dreie seg om hvordan vi kan motvirke dette. Nyanserte beskrivelser av den faktiske situasjonen er en forutsetning for en slik debatt.

Les også:

Ida Tolgensbakk: Velkommen til Groruddalen. Her bor det vanlige folk.

Silje Bringsrud Fekjær, forsker ved Politihøgskolen: En innvandrerforskers hvite flukt

Sylo Taraku, generalsekretær i LIM: Integreringspolitikken må fornyes

Les mer om

  1. Debatt
  2. Byutvikling
  3. Innvandring
  4. Integrering