Debatt

Knut Hamsuns rasisme bør betraktes mer nyansert enn det Ståle Dingstad gjør | Nils Magne Knutsen

  • Nils Magne Knutsen
    professor emeritus, Universitetet i Tromsø

I år er det hundre år siden Knut Hamsun ga ut Markens grøde, romanen han fikk Nobelpris for.

Markens grøde bør kanskje ses mer som unntak enn som regel i forfatterskapet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I sin kronikk om Knut Hamsun og Markens grøde i Aftenposten 30. november redegjør professor Ståle Dingstad for grunnen til at denne minst typiske og minst hamsunske romanen paradoksalt nok kan oppfattes som mest typisk for Hamsuns reaksjonære ideologi.

Her kommer hans nasjonalisme og hans rasisme tydeligst til uttrykk, hevder Dingstad. Men spørsmålet om Hamsuns rasisme bør nok betraktes mer nyansert enn det Dingstad gjør, og Markens grøde bør kanskje ses mer som unntak enn som regel i forfatterskapet.

Nils Magne Knutsen er professor emeritus ved Universitetet i Tromsø. Foto: Privat

Bokens budskap ble i 1917 møtt med begeistring. Hamsun hadde så ofte vært i utakt med sitt publikum, men i Markens grøde var han tydeligvis på linje med sine lesere. Han hadde så å si funnet selve gullformelen, både kunstnerisk og ideologisk. Og både ros og penger strømmet inn.

Hvorfor fortsatte han ikke?

I denne situasjonen reiser det seg et interessant spørsmål: Da Hamsun skulle legge Markens grøde bak seg og skrive nye romaner, hvorfor fortsatte han ikke på den vei han nå hadde slått inn på? Kunne han ikke bare dikte opp flere lite hamsunske bønder, rydde flere gårder, trakassere flere samer og i det hele tatt bekrefte en brunfarget ideologi?

Men han gjorde ikke det.

I første omgang valgte han i Konene ved vannposten (1920) å skildre en lite heroisk landsatt matros, Oliver Andersen, kastrert og løgnaktig. Han lurer seg frem gjennom livet med fusk og knep og er lite egnet som ideal for norsk ungdom. Hva var dette for noe? Var Hamsun blitt uenig med seg selv?

Som man kunne vente: Kritikerne ble skuffet, og publikum ble skuffet. Atter en gang følte de seg lurt av en forfatter som ikke holdt det de mente han hadde lovet.

Les også

Hamsun ga Nobel-medaljen til Hitlers propagandaminister

Antirasistisk budskap

Men allerede i Segelfoss By (1915) fantes det tegn som tydet på at som rasist var Hamsun ikke helt pålitelig: Romanens kvinnelige hovedperson, Mariane, har indiansk mor og norsk far. Hun er derved halvblods, noe ekte rasister så på med avsky. Mariane bryter også med nordiske skjønnhetsidealer, hun er lavpannet og gul i huden. Men Hamsun ser på henne med beundring og skildrer henne som en flott dame, intelligent og stolt.

Om Markens grøde sier mye om Hamsuns rasisme, så sier den ikke alt, skriver Nils Magne Knutsen. Foto: NTB-arkivfoto

Bokens antirasistiske budskap forsterkes ved en liten samtale mellom de to døtrene til presten, åpenbart sjalu på den suverene Mariane: Tenk at hun er indianer, sier den ene. Ja, tenk at noen vil være indianer, sier den andre. Begge utleveres derved til lesernes spott.

Og Hamsun fortsatte med å skrive bøker som ikke var direkte oppbyggelige hverken for rasister eller fascister: Ingen skikkelige førerskikkelser noen steder, ingen samer som ble herset med, ingen ættestore bønder, lite Blut og lite Boden.

Les også

Ronald Nystad-Rusaanes: Markens grøde. Fortsatt en advarsel til vår tid?

Klokkejøden Papst

I Hamsuns neste mesterverk, August-trilogien, dukker det opp en jøde. Gjennom to bind skrives han rett inn i den negative jøde-klisjeen som også våre dagers lesere kan nikke gjenkjennende til. Men til slutt overrumples leserne ved at klisjeen endevendes: I en nekrolog får Papst et vakkert ettermæle!

Etter at han først var blitt skrevet inn i klisjeen, skrives han nå ut igjen, med den følge at leseren tvinges til å møte seg selv og sine egne fordommer i døren. Det positive sluttbildet av Papst får derved dobbel effekt.

Hamsuns hyggelige nekrolog om Papst fjerner ikke de andre og langt mindre hyggelige tingene Hamsun skriver om jøder. Men nekrologen er i det minste et brudd med den konsekvente antisemittismen Dingstad tillegger ham.

Les også

Hamsuns nekrolog i Aftenposten etter at Hitler begikk selvmord

«Velsignede Åse»

I Markens grøde møter vi samer som slesker og tigger. I Men livet lever (1933) dukker det opp en helt annen slags same, den vandrende Åse. Hun slesker ikke og hun tigger ikke, hun er tvert imot stolt og myndig, hun skrider som en dronning gjennom bygda og lar seg ikke herse med.

Beretningen om Åse truer med å ende ille, men igjen lager Hamsun en vennlig løsning: «Velsignede Åse», heter det til slutt.

Såpass lite hamsunsk kunne altså Hamsun også skrive, både om samer og om jøder. Med andre ord: Om Markens grøde sier mye om Hamsuns rasisme, så sier den ikke alt.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Knut Hamsun
  2. Litteratur
  3. Samer
  4. Urfolk
  5. Rasisme