Behovet for fri og utfordrende skjønnlitteratur | Kristenn Einarsson

Ingen i forlagsbransjen går i vranglås, dette er en kontinuerlig diskusjon.

«Forlagsbransjen gikk i vranglås da journalister og kritikere begynte å interessere seg for bruken av levende modeller i litteraturen», skriver Aftenpostens kommentator Ingunn Økland 7. november.

Utfordringen med hvilke etiske krav vi bør stille til skjønnlitteraturen, der mennesker opplever seg portrettert, er ikke ny. Den har fulgt romanen i alle år. Ingen i forlagsbransjen går i vranglås, dette er en kontinuerlig diskusjon. Leder i Forfatterforeningen, Heidi Marie Kriznik, mener at den faktasjekken som nå foregår i litteraturen volder mange forfattere ubehag og uro og at den kunstneriske frihet må holdes høyt.

Kan svekke ytringsfriheten

Vi ønsker å utvikle og utgi fri og utfordrende skjønnlitteratur. Vår tilnærming er: «Som forvalter av andres ytringer vil et forlag bli stilt overfor etiske avgjørelser som kan få følger for forfatteren, omtalte parter og andre berørte. Verkets art vil være bestemmende for hvilke krav utgivelsen som offentlig ytring vil sette til grundighet, varsomhet og forlagets mot».

Sitatet er fra Forleggerforeningens notat om ytringsfrihet, ansvar og etikk. Noen vil ha et felles regelverk lignende pressens «Vær varsom-plakat». Etter grundig debatt besluttet vi at dette ikke var et egnet verktøy. I sin kommentar 7. november slutter Økland seg til dette.

Grunnene var: Publisering er regulert av lovverket, egne etiske kjøreregler vil kunne svekke ytringsfriheten. De etiske grensene flyttes med samfunnsutviklingen, og forlag kan påvirke utviklingen gjennom sine valg og utgivelser. I pressen er ansvarlig redaktør nettopp ansvarlig for alt journalistene skriver, mens forfatteren er primærforvalteren av verket og viktigste avsender av budskapet. Bokens format gir en unik mulighet til å drøfte overveielser som er gjort og begrunne de valg forfatteren tar. Notatet om ytringsfrihet, ansvar og etikk er en veiledning. I tillegg har foreningen en seminarrekke med gode diskusjoner om utfordringene.

Tillitsforhold til forfatteren

Pressen vil gjerne forstå hvordan forlag og forfatter arbeider med spørsmålet om levende modeller. I en artikkel i Klassekampen 1. november svarte flere forlag. Noen har utviklet egne retningslinjer, andre har det ikke. Noen vil fortelle mer konkret om sine arbeidsmetoder, andre ønsker ikke det. Forlagene påpeker alle at man er bevisst utfordringene.

Mer problematisk er ønsket om å få innsikt i arbeidet og dialogen mellom forfatter og forlag ved en konkret utgivelse. Et forlag kan ikke bryte tillitsforholdet til forfatteren på dette vis. Men i høst har en forfatter gitt forlaget anledning til å være konkret. Dermed har leserne fått vite hvordan arbeidet med boken Elsken har foregått.

Sjefredaktør Kari Marstein i Gyldendal har i flere artikler i Aftenposten valgt å være svært åpen om hvordan forlaget generelt arbeider med disse spørsmålene. Hun har også drøftet de vanskelige avveiningene mellom kunstnerisk frihet, retten til å fortelle egen historie og hensynet til levende modeller. Ikke minst har hun, gjennom å vise til arbeidet med denne konkrete utgivelsen, belyst spørsmålet om hvor begynner og slutter forlagets ansvar.

Ikke konstruktivt

Derfor er det overraskende at Økland, etter at hun har fått den debatten hun ønsker seg, lettere ironisk skriver: «Sjefredaktør Kari Marstein inviterer til en slags offentlig høring der forlaget kan få råd og innspill til hvordan de skal arbeide med virkelighetsnære manus.» Etter mitt skjønn er ikke dette en konstruktiv tilnærming til dialog.

Klassekampens kulturredaktør Bendik Wold kommenterer saken 31. oktober: «Skal vi ta debatten om etikk og litteratur på alvor, må vi også diskutere hvordan økt «ansvar» og «oppmerksomhet» kan arte seg i praksis. Det er dette som er problemet med Økland og Aftenpostens argumentative enveiskjøring: Den durer i vei på et idealistisk nivå, høyt hevet over forfattere og forleggeres arbeidshverdag. Hvis målet er å unngå flere eksperimenter uti den nye avissjangeren «faktasjekk av roman» – og det bør være et mål etter denne siste runden – må vi forfølge de etiske problemstillingene helt ned i materien, og det innebærer å konkretisere, konkretisere, konkretisere».

Medienes rolle

Dette bringer oss til siste punkt i høstens debatt: Hvilken rolle skal pressen og anmelderiet spille i forvaltningen av denne problemstillingen.
Først og fremst er dette pressens debatt. Bendik Wold skrev: «Aftenposten ønsker seg en debatt om forlagsetikk. Dette er legitimt ønske. Men måten avisa iscenesetter disse debattene på, gjennom faktasjekk av skjønnlitterære verker, er i lengden ikke holdbar verken for forfatterne, forlagene, eventuelle «levende modeller» eller pressen selv. Legg til at Ingunn Økland, avisas kommentator, fortsatt virker mer opptatt av å arrestere navngitte forfattere og forlagsansatte enn å resonnere seg fram til konkrete reformforslag.»

Forfattere, forlagsfolk og pressen deltar mandag i en debatt på Litteraturhuset i Oslo. La oss håpe at den bidrar med konstruktive innspill på veien videre i utviklingen av fri, utfordrende og etisk ansvarlig utgivelsespolitikk på norske forlag.

Les også: