Debatt

Å tenke seg bedre

  • Bjørn Stærk
    Spaltist

Foreldre bør aldri skryte av hvor smarte barna deres er, men av hvor hardt de forsøker å lære. Da lærer de det riktige tankesettet, skriver Bjørn Stærk. Fotolia/NTB Scanpix

Det er mye tøv i selvhjelp, men psykologene har til slutt endt opp der jordnære selvhjelpere har vært hele tiden.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det ligger alltid en selvhjelpsbok på bestselgerlistene. I år er det Bli best med mental trening av Erik Bertrand Larssen. Den handler om alle de små valgene i hverdagen som på sikt hjelper deg å nå målene dine. Medfødte evner og omgivelser kan bare gi deg en god start. Det som virkelig teller er hvordan du styrer tankene dine. Du klarer mer enn du tror.

Jeg blir fort vrang av pågangsmotet til coacher som skriver selvhjelpsbøker og reiser rundt og liver opp bedriftsseminarer. Jeg hørte på Randi Skaug en gang. Hun fortalte begeistret om alle fjellene hun har klatret. Det var helt konge det. Så skulle vi alle brøle ut og finne kongefølelsen i oss selv. Jeg husker jeg tenkte: Men jeg vil ikke finne kongefølelsen. Kongefølelsen får meg til å oppføre meg som en dust. La meg være i fred.

Mange av ideene som sirkulerer blant coacher og selvhjelpsbøker er tøv, og vi som har vært på noen vekkelsesmøter kjenner igjen stilen på motivasjonsseminarene. Men jeg har respekt for leserne av selvhjelpsbøker, alle de som har noe i livet de ønsker å rette opp, og går på leting etter en plan som kan hjelpe dem. Det er egentlig en veldig god ting, det. Det burde flere gjøre.

Bjørn Stærk Privat

Det gjør det ekstra trist når rådene de får er dårlige. Millioner av lesere har lært av The Secret at universet føyer seg etter de positive tankene deres. I årene som følger lærer universet dem det motsatte. De fortjener bedre.

Stiller feil spørsmål

Andre selvhjelpsbøker gir deg svar på feil spørsmål. Hvis du veier noen kilo over normen finner du mange bøker som hjelper deg å bli kvitt dem (i alle fall for en stund). Men kanskje trenger du heller en som kan fortelle deg at litt overvekt ikke er så farlig, og ber deg slutte å utsette kroppen din for farlige slankekurer. Kom deg ut og beveg deg, og legg om matvanene dine, men gjør det fordi du blir glad og sunn av det, og ikke stress så mye med selve vekta, burde slankebøkene si.

Og kanskje burde «bli rik»-bøkene minne deg på å bruke mer tid på venner og familie, mens organiseringsbøkene burde si at du forsøker å gjøre for mye, og heller bør roe ned tempoet enn å bli enda mer effektiv. Og alle bøker som hevder at det finnes en plan for å leve uten å ha det vondt, burde komme med merkelappen «Advarsel: Gjelder ikke i vår virkelighet».

Skadelige mål

Selvhjelperne vil hjelpe deg å nå målene dine, men kanskje har du satt deg mål som er skadelige for deg selv eller for menneskene rundt deg. Drapskultlederen Charles Manson fikk mye glede av selvhjelpskurset til Dale Carnegie. Der lærte han nemlig å «vinne venner» og «påvirke andre».

Det var mer krutt i coachenes forgjengere blant prester og moralfilosofer. De fortalte deg hvilke mål du burde ha også. De snakket om plikter og selvoppofrelse. I dag vil mennesker velge sine egne mål, de trenger bare hjelp til å nå dem. Er målet ditt å gjøre verden til et bedre sted? Da skal vi hjelpe deg med det. Men er målet ditt å bli en rik ener som alle ser opp til? Ja da skal vi hjelpe deg med det også. Kjøp den boken som passer.

Innebakt individualisme

Selvhjelpen er ikke-politisk og individualistisk. Det viktige er hva du kan gjøre med deg selv. Sånt blir det ingen politiske reformbevegelser av.

En av røttene til selvhjelpen var romerske stoikere som Epiktet. De ble lest gjennom middelalderen, og helt fram til da antikken forsvant fra allmennutdannelsen. Budskapet deres var at det eneste du har kontroll over er dine egne valg og tanker, derfor er det der du bør søke lykken. Hvis du er bevisst på makten i dine egne valg og tanker kan ingenting utenfra opprøre deg. Andre kan gjøre deg vondt, men det er du selv som velger om du skal bryte sammen eller tåle det.

Dette er gode tanker for å gjøre det beste ut av motgang, men ikke for å motivere deg til å gjøre noe med den. Stoikere står ikke på barrikadene. Til det er de for flinke til å tåle urett.

«Se til store mennesker»

Og da Samuel Smiles innførte ordet Self-Help i boken med samme navn i viktoriatidens Storbritannia var budskapet åpent liberalt. Det var hele poenget: Å være en motvekt til de som setter sin lit til systemer, nasjoner og store ledere. Alt godt kommer nemlig fra enkeltpersoner som gjør gode valg og har gode vaner, mente Smiles. En for aktiv stat ville erstatte folks karakterbygging med institusjoner, og dermed ødelegge sin egen grunnmur.

Virker det ikke? Håp hardere!

Self-Help er full av anekdoter med eksempler til etterfølgelse: Store forskere, ingeniører og kunstnere, gjerne fra lave kår, som dyrket gode vaner og god moral, var sultne på kunnskap, og jobbet tålmodig mot langsiktige mål. Smiles' helter var tråder i en sosial vev, ikke moderne individualister som realiserer seg selv på hver sin måte. Men dagens selvhjelpsbøker er skrevet etter samme mal. Se til store mennesker og lære av dem. Ikke vent på politiske reformer.

Livets mørke side

Derfor er det ikke underlig at de som tror mer på reformer enn på karakterbygging er skeptiske til hele selvhjelpsfenomenet, spesielt når den forteller deg at alt er mulig for den som setter seg ned og tenker veldig positivt, veldig hardt. Virker det ikke? Håp hardere.

Da Barbara Ehrenreich fikk brystkreft ble hun kommandert av et samle brystkreftmiljø til å se det fra den lyse siden, og tenke positivt. Hun protesterte. Hun syntes ikke det var noe fint ved å ha brystkreft. Det var faktisk ganske fryktelig.

Som hevn skrev hun et bitende oppgjør med den positive tenkningen som preger selvhjelpsbevegelsen. Hun følger den fra Christian Science-bevegelsen, som ville helbrede sykdommer med tankekraft, til Enron, som sparket pessimistene som kunne reddet dem fra å gå konkurs, og positiv psykologi, 2000-tallets store psykologitrend. Positiv tenkning setter ikke mennesker fri, mener hun, men narrer dem til å tro at det ikke finnes politiske løsninger på problemene deres.

Hvor går grensen?

Egentlig er ikke selvhjelpere og reformatorer så bitre fiender som en skulle tro. Begge tror at mennesket kan og bør forbedres. Lenge var psykologer mer opptatt av å vise hvor fortapt du var. Feil rase binder deg til et liv i genetisk underlegenhet, og feil hodefasong dømmer deg til å bli kriminell. Og den konservative overklassen foraktet skomakersønner som forlot sin lest like mye som de fryktet oppviglerske arbeidere. Selvhjelpere og reformatorer har felles fiender. De er enige om at det er lov å sikte høyt, og at det nytter.

Konflikten mellom dem handler om hvor grensen skal gå: Hva er ditt eget ansvar, og hva er samfunnets? Her har reformatorene vunnet kamp etter kamp, og stadig økt omfanget av hva staten skal hjelpe deg med. Veien til et godt liv har blitt enklere, og behovet for karakterbygging har blitt mindre. Akkurat slik Smiles fryktet.

Det som ikke kan fordeles

Men nå har kanskje reformprosjektet nådd et metningspunkt. Det er ikke plass til mer. Felleskapet kan oppnå mye med institusjoner og fordeling, men vi kan ikke fordele gevinsten av å være fysisk aktivt, eller å lese en bok.

Sykehuset kan bruke masse penger på å behandle den late kroppen din når den bryter sammen om noen tiår, men det går deg mye bedre om beveger på deg akkurat nå

Vi kan bygge et bibliotek, eller forsøke å fordele de sosioøkonomiske faktorene som gjør det sannsynlig at du leser bøker, men du må faktisk ta deg tid til å lese for å få noe ut av det. Og sykehuset kan bruke masse penger på å behandle den late kroppen din når den bryter sammen om noen tiår, men det går deg mye bedre om du kommer deg ut og beveger på deg akkurat nå. Du må bare gidde det.

Avhengig av deg selv

Her kan samfunnet ikke hjelpe deg. Det kan bare du selv, om du så må ty til slitsomt positive selvhjelpsbøker og coacher for å få det til.

Og det interessante er at psykologene har begynt å gi dem rett, i alle fall de mer jordnære selvhjelperne. Mye av forskningen går nå i sporene til stoikere og viktorianske karakterbyggere. Den handler om nedstøvete idealer som viljestyrke, gode vaner, og å gripe fatt i livet med den riktige innstillingen.

Viljestyrke er evnen til å ofre dine kortsiktige mål for å nå de langsiktige. Mennesker som har denne evnen klarer seg bedre på mange områder av livet. En teori er at viljestyrke er som en muskel som blir sliten hvis du bruker den for mye, men kan trenes opp over tid. Forskeren bak denne teorien, Roy Baumeister, ser på dette som en rehabilitering av viktoriansk karakterbygging.

Forskningen hans har noen problemer, spesielt når han hevder at du kan spise deg viljesterk. Andre finner at viljestyrke har mer med innstilling å gjøre – du har den viljestyrken du tror du har.

Dårlige vaner kan ødelegge alt

Det viktigste du kan bruke den til er i alle fall å bygge gode vaner. Vaner er alt det du gjør uten å tenke deg om. De har en bestemt utløser – en tid på døgnet, en følelse, en situasjon – og så gjør du det du pleier å gjøre, uten å tenke så mye over det.

Vaner oppstår av seg selv, men kan også innføres eller endres bevisst. Dette krever innsats og viljestyrke i begynnelsen, men når en vane først er der er det mye lettere å følge den enn å bryte den. En god vane gir deg derfor mye godt i livet nesten gratis, mens dårlige kan ødelegge alt.

Forskningen på tankesett er også spennende. Carol Dweck deler mennesker i to: De vekstorienterte og de fastlåste. Fastlåste mennesker tenker at evnene deres er noe de bare har, og ikke kan gjøre noe med. Du «er» smart, og da trenger du ikke jobbe hardt, og hvis noen kritiserer deg er det et angrep på identiteten din. Eller du «er» dum, og det nytter ikke å forsøke en gang.

Jeg foretrekker dem som sier at alle mål ikke er like gode, og at det er viktigere å ha karakter enn å «bli best»

Vekstorienterte mennesker tenker derimot at evner må dyrkes frem, og at det meste kan læres med innsats. Du blir god til det du jobber hardt med, og det er aldri for sent å lære noe nytt. Når de møter motgang spør de seg selv om hva de kan lære av det.

Dweck mener at de vekstorienterte gjør det bedre på de fleste områder av livet. Dessuten er det deres bilde av hjernen som er det riktige. Du kan ikke endre alt i deg selv, men du kan endre forbausende mye, med innsats og motivasjon. Hun mener at foreldre aldri bør skryte av hvor smarte barna deres er, men av hvor hardt de forsøker å lære. Da lærer de det riktige tankesettet.

Tilbake til start

Les ny psykologisk forskning med skepsis. Ofte overlever den ikkeet tiår eller to. Men mye av psykologien har altså nå endt opp der den mer jordnære delen av selvhjelpslitteraturen har vært siden starten: Bygg karakteren din med gode vaner og mye innsats, så står du godt rustet til å nå målene dine.

Og hva med Bli best med mental trening, årets norske selvhjelpssuksess? Jeg synes den er god. Den handler om mye av det samme, og som bonus får du peke nese til kulturredaksjonene. Men den er for mye rettet mot ledere og idrettsutøvere for min del. Carol Dweck's bok Mindset passer meg bedre.

Og det er stil over Samuel Smiles' gamle hyllest til den industrielle revolusjonens helter. Jeg foretrekker dem som sier at alle mål ikke er like gode, og at det er viktigere å ha karakter enn å «bli best».

Les mer om

  1. Debatt

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Her er anti-selvhjelpslitteraturen som virkelig hjelper

  2. KRONIKK

    Selvhjelptrenden: Lykke er ditt eget ansvar - ulykke din egen skyld | Torgeir W. Skancke

  3. A-MAGASINET

    Her er Hilde Østbys anbefalinger til andre anti-selvhjelpsbøker

  4. DEBATT

    Den skumleste klimavisjonen er en verden av bevæpnede livbåter

  5. KRONIKK

    «Høyrepopulistene har klart å selge oss noe helt utrolig: at de snakker for folk flest»

  6. KRONIKK

    Valgfritt hjemmekontor bør bli den nye normalen