Debatt

Alle klager på mediene … | Kjersti Løken Stavrum

  • Kjersti Løken Stavrum, generalsekretær Norsk Presseforbund
Brå, uventede hendelser der mange liv går tapt, setter redaksjonene på prøve. Når dekningen skal evalueres, er konteksten ofte avklart, tilgjengelig informasjon er oppe i dagen, skriver generalsekretær i Norsk Presseforbund Kjersti Løken Stavrum.

Generell okking over «mediene» er ingen krevende øvelse. Interessant blir det først hvis man klarer å være spesifikk.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter sommerens dramatiske nyhetsbilde har flere psykologer bedt om at mediene må ta ansvar, de vil ha retningslinjer for dekning av noe så variert som «terror» og mener det er bra hvis dekningen dempes.

Diskusjonen om medienes dekning av alle samfunnsområder – også terror – er viktig. Brå, uventede hendelser der mange liv går tapt, setter redaksjonene på prøve. Når dekningen skal evalueres, er konteksten ofte avklart, tilgjengelig informasjon er oppe i dagen.

Kjersti Løken Stavrum

De to psykologene Bård Lyster og Marie Midtsund unngår å diskutere om det er hendelsene som sådan som skremmer folk – eller hva det er ved dekningen av den som skaper frykt – i en kronikk i Aftenposten 12. august. Inngangen er melodramatisk: «NRK livestreamer terrorangrepet i Nice. Nettsidene går i svart, skriften blir rød». NRK sendte ikke terrorangrepet live, de dekket den etter at den ble kjent. Et terrorangrep, eller en gal manns verk, i en by mange har et nært forhold til. En hendelse så opprørende brutal, langs byens promenade, under feiringen av 14. juli. Gikk nettsiden i svart med rød skrift? Hvor? Feil farge?

Kreativt teater

Psykologene mener folk blir redde fordi de er utstyrt med et «kreativt indre teater som kontinuerlig produserer utkast til hvordan ting kan gå til helvete». Hvordan kan redaksjoner avpasse dekning til slike antatte teatre? Blir det mindre frykt hvis man får inntrykk av at viktig informasjon holdes tilbake? Er noen linjer nok til å skape forestillinger? Hva med dem som rammes; vil de at verden skal se og vite hva de er blitt offer for?

Psykologene spør om vi har behov for dramatiske bilder, blod og sensasjoner – og undrer seg over om vi gir terroristene en scene. Disse dilemmaene diskuteres alltid i redaksjonene ved ulykker eller terrorangrep. Redaktørene må avveie hensyn, informasjonsbehov opp mot hensyn til pårørende og etterlatte, blant annet. Hvilket bilde var sensasjonelt? Gjorde noen en god jobb?

Les også

  1. Sommerens dramatiske hendelser forandrer den vestlige verden

  2. Franske medier vil ikke publisere navn og bilde av terrorister

Kriminelle?

De to hevder at de fleste terrorister er «mistilpassede kriminelle uten noen troverdig sak». Interessant nok kommer denne opplysningen etter at de berømmer enkelte franske redaksjoner for ikke lenger å skulle vise bilder eller oppgi navn på terrorister. Allerede her ser vi hvor problematisk det ville være hvis mediene holdt tilbake vesentlig informasjon om gjerningspersoner. Hvordan skal vi da bli klokere om radikalisering? Før Norges 22. juli-terrorist ble pågrepet, rakk vi selv å se hvor lett man kan få vrangforestillinger om gjerningspersoner og motiv.

Det vil være nyttig hvis kritikken av «mediene» kan bli konkret om de enkelte redaksjonenes dekning av ulike terrorangrep: Var NRK unødig sensasjonell? Aftenposten? Eller noe man så i sosiale medier som ingen redigerte medier formidlet? Spesifikke påpekninger skaper bedre mulighet for refleksjoner og evalueringer.

For øvrig kan jeg nevne at det så langt ikke er kommet en eneste henvendelse eller klage til Norsk Presseforbund, som er sekretariat for Pressens Faglige Utvalg (PFU), på norske mediers dekning av terrorangrepene i sommer.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter


Les mer om

  1. Medier
  2. NRK
  3. Krigen mot terror