Derfor heter det Olaf Ryes plass | Lars Alldén
Det var ikke en «anti-svensk» markering.
Leif Gjerland gjør seg i sin Aftenposten-spalte om Oslo-historie noen tanker om hvorfor Olaf Ryes plass ligger på Grünerløkka. Også Schleppegrell og Helgesen ble i 1864 hedret med gater i nærheten. Dette skriver Gjerland: «Da plassen året etter skulle få navn, hadde vi vært i union med Sverige i 50 år, og misnøyen med denne unionen hadde vokst seg stor. Kan hende vi kan ane en anti-svensk markering ved å kalle opp plassen etter militærhelten som hadde nektet å sverge troskap til svenskekongen?»
Her er Gjerland helt på jordet. I 1860- og 70-årene var de toneangivende kretser i Christiania meget fornøyd med unionen. De svermet rundt kongen, dronningen og enkedronning Josefine. De døpte gater etter Oscar, Sofie, Therese, Eugenie, Wilhelm, Gustav og Louise. De ga hovedgaten navn etter Karl Johan og reiste et prangende monument foran Slottet av kongen som i 1829 hadde satt inn soldater mot 17. mai-feiringen.
I dansk tjeneste
Rye, Schleppegrell og Helgesen var alle offiserer i den danske hær, og under Preussens første angrep på Danmark 1848–50 hadde to av dem falt og den tredje blitt såret. I 1864 satte prøysserne og østerrikerne i gang en ny krig og tvang Danmark til å avstå Slesvig og Holsten.
De erobret landet helt opp til Kolding. Henrik Ibsen skrev dikt om broder i nød, skandinavistene ville komme Danmark til hjelp, men realpolitikere i Sverige og Norge så til at kong Karl ikke fikk satt inn soldater på dansk side. Danmark måtte avstå landområdene, og i sin skandinavistiske frustrasjon fant Christianias ledende menn ut at de kunne i det minste hedre de tre nordmennene som var gått i dansk tjeneste og hadde kjempet for danskenes sak i 1848–50.
Internasjonalt diplomati
I år feirer danskene et hundreårsjubileum. I april 1920 kunne kong Haakons bror, kong Christian X, ri inn på Dybbøl skanse. Han kunne fortelle de jublende dansktalende at etter folketingets beslutning, var Sønderjylland blitt dansk land. Den lange tyske okkupasjonen fra 1864 til 1918 var over.
Ved folkeavstemninger hadde ca. tre fjerdedeler av menneskene nord for Tønder og Flensburg stemt for å tilhøre Danmark, mens et overveldende flertall i det øvrige Slesvig og Holsten ville tilhøre Tyskland. De språklige mindretallene fikk særskilt representasjon i folkevalgte forsamlinger, deres språk og kultur ble vernet og støttet i Sønderjylland og Schleswig-Holstein. Det militærmakt ikke hadde oppnådd, det fikk folkevalgte organer og internasjonalt diplomati omsider til.
