En hyllest til skitreneren min, Lars | Julia Brox Skranes

I mitt aller siste skirenn som 15-åring kom jeg på sisteplass, med et smil.

Mine fineste minner fra barndom og ungdomstid på nitti- og totusentallet er skitreningene. Tirsdag og torsdag kveld, og etter hvert søndag morgen, var ukens høydepunkt. Skitreneren min har æren for dette.

Skitreneren min var deg, Lars! Du var faren til en annen i gruppen, ingen profesjonell, ingen tidligere eliteløper. Du var treneren til alle oss som ville gå på ski i nærområdet og var født i 1986. Om du hadde trenerkurs tviler jeg på, at du var en fantastisk trener i barneidretten er jeg derimot sikker på.

Etter høstferien startet skitreningen. Aldri før, det skulle ikke ødelegge for sommeraktivitetene. Skitreningen før vinteren kom het skitrening, men egentlig var det kanonball, kanonball og kanonball. Litt sykling, klatring, svømming, ja til og med bowling.

Klart vi også drev med elghufs, hangups og langtur (som du kalte kosetur, og aldri skulle gå fortere enn at vi jentene i baktroppen kunne følge med og fjase samtidig). Etter hvert ble det rulleski også, noen år senere enn de andre klubbene i byen kanskje, men det brydde du deg ikke noe om.

Maks to skipar

Hvis snøen kom, var det tuppekos og balalaikakjøring (les: lek på ski utenfor oppkjørte løyper). Måneskinnstur. Alle som trengte, fikk hjelp til å smøre skiene, fluor på skiene lo du av. Maks to skipar til godt ut i ungdommen. Var det ikke skiføre i byen, tok du oss med både til Grua og Harestua, men mest av alt på skøyter i nærområdet. Før påske var sesongen over, med klar beskjed om å prioritere fotball fremfor løping med staver.

Les også

«Skremmende», «trist» og «meningsløst». Slik beskriver langrennseliten kostnadsutviklingen for barn og ungdom.

I helgene gikk vi skirenn. Du synes vi skulle det, fortalte hvor gøy det var å møte folk fra andre klubber og hvor gode kaker og pølser man fikk etter målgang. Hvor på resultatlisten vi endte var det lite fokus på, men alle fikk strålende tilbakemeldinger på innsatsen. I mitt aller siste skirenn som 15-åring kom jeg på sisteplass, med et smil. Du gikk bak meg store deler av løypa, fortalte skrøner og roste som bare du kunne.

Skap glede i barneidretten!

Lars, du var skitreneren min. Jeg som oftest dominerte på nedre del av resultatlistene. Du var også trener til de andre i gruppen, en av dem på landslaget i dag.

Jeg skriver dette som en takk og hyllest til deg Lars, men også som en påminnelse til alle oss med barn i eller på vei inn i barneidretten. La oss delta i leken, heie på alle og støtte opp om allsidighet. Hvis noen blir landslagsløpere, er det morsomt, hvis enda flere opplever glede og mestring ved fysisk utfoldelse i barneidretten, er det fantastisk.

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.