Forskningen klarer ikke henge med i utviklingen av ny ekstremisme. Men vi kan uansett gjøre en viktig forebyggende innsats | Sylo Taraku
Mens politiets oppgave er å bekjempe voldelig ekstremisme, er vår oppgave som samfunn å bekjempe ekstremismen i bredere forstand.
Hva får en ung gutt til å drepe sin adopterte stesøster og deretter begi seg til en moské for å skyte muslimer? Forhåpentlig vil den videre etterforskningen av draps- og terrorsaken i Bærum gi oss noen svar. Hendelsen har likevel allerede vist oss at vi mangler kunnskap om de nye høyreorienterte ekstremistmiljøene.
På 1990- og 2000-tallet hadde politiet og det sivile apparatet god oversikt over de få og lokale nynazistiske miljøene som fantes. De var som regel unge gutter som hadde sklidd ut av samfunnet, men som kunne hentes inn igjen med målrettede tiltak der politiet spilte på lag med foreldre, skoleverket, forskere og barnevernet.
Internasjonale nettverk
I dag er de lokale miljøene erstattet av internasjonale nettverk. Unge mennesker (helst gutter) radikaliseres på sosiale, krypterte plattformer. Skinheads med army boots og bombejakke var lett gjenkjennelige. I dag er de ytre kjennetegnene mer subtile, om de finnes i det hele tatt. Utviklingen skjer raskt og under radaren. Kunnskapen og erfaringene vi sitter inne med, blir like raskt utdatert.
Det var lite kunnskap om det internasjonale kontrajihadist-miljøet som Breivik var en del av før 22. juli 2011. Øyvind Strømmen som på egen hånd hadde fulgt med på det «mørke internettet», ble plutselig landets fremste ekspertkommentator. Politi og sikkerhetsmyndigheter hadde ikke fulgt godt med.
Etter 22. juli svingte pendelen raskt i motsatt retning. Forskning på høyreekstreme miljøer fikk høyeste prioritet. PST fikk økte ressurser, og flere norske aviser fjernet kommentarfeltene for å unngå hatytringer på nett.
Jihadistreiser
Samtidig begynte jihadister fra Norge å slutte seg til fremvoksende islamistiske terrorgrupper i Syria. I mediene ble de ofte fremstilt som nærmest humanitære arbeidere. Aftenpostens Inger Anne Olsen skrev i oktober 2013: «At unge muslimer reiser for å bidra, med eller uten våpen, er ikke forbausende. I Norge har vi tradisjon for å slåss i andres kriger, når vi finner det nødvendig. (...) Ungdommene som reiste slåss for sin tro, hjemme ble de stort sett støttet og beundret.»
Det var ord som ble gjort grundig til skamme da vi etter hvert fikk makabre IS-bilder av halshugginger, massedrap og slaveri fra Syria, Irak og Libya. Eller bilder av blodige terrorhandlinger og massedrap av uskyldige i Europa. Profetens Ummah drev åpenlys rekruttering av nye jihadister, samtidig som politiet ble kritisert for å overdrive terrortrusselen.
Heldigvis hadde vi en kapasitet i terroreksperten Thomas Hegghammer som i lang tid hadde forsket på jihadistmiljøer, og som allerede i 2013 rådet myndighetene om å stoppe jihadistreisene.
Men det tok sin tid før politiet fikk de nødvendige fullmaktene og virkelig begynte å stoppe jihadistreiser. Rundt 100 norske statsborgere klarte å reise til den såkalte islamske staten.
Ny teknologi skal skille dem som planlegger et terrorangrep, fra dem som «kun» ytrer hat.
Ny form for høyreekstremisme
Nå, etter drapet og terrorforsøket mot en moské i Bærum, har vi plutselig fått øynene opp for den nye formen for høyreekstremisme som har utviklet seg de siste årene. Det såkalte «chan-samfunnet» på internett.
Nok en gang er det en person som på frivillig basis har fulgt med på nettet som er blitt landets kanskje fremste ekspert på en ny ekstremismetrend, nemlig Lasse Josephsen.
Det er veldig bra at slike dedikerte ildsjeler, som er «hands on» på utviklingen, finnes. Men samfunnet kan ikke basere sin sikkerhet på frivillighet. Moskéskytteren kunne blitt massedrapsmann om han hadde kommet en dag senere, under id-feiringen.
Igjen kan det virke som vi ikke klarer å henge med på utviklingen. Problemet med ordinær forskning er at den tar tid, og det er strenge personvernregler for forskning på sosiale medier.
Vi trenger den kvalitetssikrede kunnskapen som forskning kan gi oss, men dette tar tid, og i mellomtiden må vi være varsomme med for raske og enkle konklusjoner.
Disse skal ha inspirert mannen bak moskéangrepet i Bærum
Jihadistenes verdensbilde
Kunnskapen og erfaringene fra én ekstremisttype kan ikke uten videre anvendes mot de nye ekstremistene. En artikkel i Aftenposten 22. august har overskriften «De er fiender. Men høyreekstreme og islamistiske terrorister tenker likere enn de tror.» Jo, det er fellestrekk, men det blir overforenklet. Likheten er at ekstremistene er som regel menn, og det ligger i ekstremistenes natur å tenke svart-hvitt, men det er ikke slik at de «mobiliserer og radikaliserer likt».
Og de er ikke «fiender» i den forstand at de er i krig mot hverandre. Det finnes ikke eksempler på jihadistisk terror som respons på høyreekstrem vold i Vesten.
Jihadistene har et helt annet verdensbilde og bryr seg lite om de høyreekstreme. Det ville vært mer riktig om man sa at venstreekstreme og høyreekstreme er fiender. De havner ofte i voldelige konfrontasjoner.
Spesielt gjelder dette i Sør-Europa, der den gamle ideologiske striden fortsetter med gatekrig mellom ytre høyre og ytre venstre uten at det har noe med innvandring å gjøre.
Cocktail av ulike miljøer og ideologier
Høyreekstremister i Nord-Europa er mer opptatt av innvandring, men bildet er mer sammensatt enn som så.
Den nye høyreekstremismen, som det nå kalles, er en cocktail av ulike miljøer og ideologiske retninger, alt fra incel-miljøet, som består av menn som lever i såkalt ufrivillig sølibat, til økofascister og klassiske nynazister.
En viktig del av diskursen på chan-foraene er provokative memer som gjennom sin humoristiske form bidrar til å ufarliggjøre ekstremistiske holdninger – «det var jo bare på kødd». Mens islamistmiljøer kan være svært inkluderende overfor «brødre og søstre» på leting etter en trygg identitet og mening, kan høyreekstreme være nådeløse mot hverandre i nettsamfunnene de frekventerer.
Eksperter om terroristens manifest: Mange likheter med Behring Breivik
Aksepten for vold er farlig
Det vil ta litt tid for myndighetene å komme med adekvate og treffsikre mottiltak basert på forskning og kunnskap. Etterforskningen om bakgrunnen og motivene til ekstremisten fra Bærum vil således gi verdifull informasjon, men vi i det sivile samfunnet står ikke maktesløse.
Mens politiets oppgave er å bekjempe voldelig ekstremisme, er vår oppgave som samfunn å bekjempe ekstremismen i bredere forstand. Vi kan gjøre en viktig innsats uten å ha ekspertise på de ulike ekstremistmiljøene.
Det handler om å være inkluderende overfor mennesker som ikke finner seg til rette i samfunnet, og ekskluderende i møte med ekstreme ideologier.
Om det er én ting vi bør være spesielt varsomme overfor, er det voldsforherligelse og legitimering av terrorangrepene. Vi må huske på at antallet som er tilbøyelige til å bruke vold, er langt færre enn dem som har et ekstremt verdensbilde. Det er aksepten for vold som er potensielt farlig og som virkelig bør få våre varsellamper til å lyse.
