Israel har folkeretten på sin side? For meg er saken ikke så enkel. | Arne Willy Dahl
Et svar til Reidar Holtet om eiendomsrett på Vestbredden.
Reidar Holtet spør i et innlegg i Aftenposten 30. mai om alle er «like uvitende» som biskopene «om at Israel har folkeretten på sin side når det gjelder eiendomsretten til de aktuelle områdene». Han sikter til de okkuperte områdene på Vestbredden, som det er aktuelt å annektere og dermed gjøre til en del av staten Israel.
Jeg skulle gjerne sett hvordan Holtet vil belegge sin påstand om det folkerettslige. For meg er saken ikke så enkel.
Hva skal verden gjøre med Israels anneksjon på Vestbredden? | Jørgen Jensehaugen, seniorforsker PRIO
Rettssystem mellom stater
Folkeretten er i utgangspunktet et rettssystem som gjelder mellom stater. Vestbredden, det vil si området vest for Jordanelven frem til den anerkjente grensen mot Israel i henhold til våpenstillstandslinjen av 1948, var frem til 1994 en del av staten Jordan. I 1967 deltok jordanske styrker i et angrep på Israel, men ble drevet tilbake til Jordanelven. Vestbredden kom dermed under israelsk okkupasjon.
Okkupasjon er en midlertidig tilstand, som er ment å vare til man får en fredsavtale. Avtalen kan innebære at okkupasjonsmakten trekker seg tilbake, slik Israel gjorde i Sinai i henhold til fredsavtalen med Egypt, eller en grenseendring.
Jordan og Israel inngikk en fredsavtale i 1994. Avtalen fastsetter kort fortalt at den internasjonale grensen skal følge Jordanelven, men tar forbehold for statusen for de områdene som ble okkupert av Israel i 1967 (Vestbredden). Jordan har med andre ord gitt avkall på områdene uten at de dermed er overført til Israel. En annektering kan derfor ikke baseres på fredsavtalen med Jordan.
Folkenes selvbestemmelsesrett
Folkeretten gir i dag også visse rettigheter til andre enn stater. Prinsippet om folkenes selvbestemmelsesrett er et eksempel. Det er ingen tvil om at det i området mellom Jordanelven og Middelhavet bor to folk – jøder og arabere (palestinere). Så lenge de ikke kan bli enige om å ha en felles stat, må løsningen bli at territoriet deles. Et hovedspørsmål er hvordan grenselinjene skal trekkes.
Noen områder har tett arabisk befolkning som ønsker å danne en egen stat.
Disse må åpenbart få selvstyre – noe de langt på vei allerede har. Andre steder bor det arabere som er borgere av Israel og ikke har noe imot å fortsette med det. Videre er det ørkenaktige områder øst for Jerusalem som er så godt som ubebodde, med unntak av noen nyetablerte forsteder til Jerusalem.
Problemet er så vidt jeg kan forstå om det annekteres områder med en bofast befolkning som ønsker å høre til en palestinsk stat. Videre er det problematisk om det annekteres områder der befolkningen riktignok ønsker å tilhøre Israel, men dette er fordi de har flyttet dit under okkupasjonen. Til sist er det problematisk om annektering av områder medfører at det gjenværende palestinske området får en fasong som gjør at det ikke blir levedyktig.
Under enhver omstendighet skal en flytting av grenser bygge på en avtale med de berørte parter. Vanligvis vil dette si en avtale med vedkommende nabostat, mens i dette tilfellet må det være mellom Israel og representanter for det palestinske folk.
Uten en slik avtale vil det ikke være noen fred i sikte.
