Mediene må holde kritisk distanse under koronakrisen | Jan Arild Snoen

Usikkerheten rundt tiltakene innebærer også at det ikke er pressens rolle å støtte opp under ethvert tiltak som regjeringen vedtar.

Koronakrisen er preget av at det er mye vi ikke vet. Mediene har på den ene siden som oppgave å formidle så godt vi kan det vi faktisk vet eller er rimelig sikre på, ikke minst hvordan alle personlig bør forholde seg for å unngå at smitten sprer seg.

Men på den annen side må vi også formidle nettopp denne usikkerheten. Det gjelder ikke minst hvilke tiltak som faktisk er effektive. Noe er det faglig enighet om, noe er faglig omstridt.

Daglig kommer det både gode og dårlige nyheter i denne krisen, og mediene må speile begge deler.

Forskjeller mellom land

For en ukes tid tilbake etterspurte mange sterkere lut. Enhver regjering er redd for å bli beskyldt for manglende handlekraft.

Nå ser vi at tiltakene som er satt i verk, har høye kostnader på mange måter. Den norske staten er riktignok unikt rustet til å bære mesteparten av de økonomiske kostnadene.

Men det er også andre. Pålegg om mer avstand mellom folk betyr også at vi ikke kan besøke mor på sykehjemmet, at bryllup og begravelser må gå nesten uten gjester og at barna må leke nesten alene. Et par uker med dette kan vi bære, men det blir vanskeligere over tid.

Det er betydelige forskjeller i hvordan regjeringene i ulike land håndterer dette, også innen Europa. Kanskje er det rett og slett svenskene som har rett, slik Ivar A. Iversen skrev i en interessant artikkel i Agenda Magasin på søndag. Han skrev også: «Akkurat nå er nyhetsbildet preget av frykt, dugnadsånd og en imponerende tillit til de ekstreme påleggene som gis.»

Det er langt fra opplagt at de svært strenge restriksjonene i land som Danmark og Norge gir et bedre resultat på lang sikt enn den tilnærmingen som Sverige har valgt.

Bør beholde distanse

Usikkerheten rundt tiltakene innebærer også at det ikke er pressens rolle å støtte opp under ethvert tiltak som regjeringen vedtar. Jeg tror tvert imot at det ville være sunt om vi ikke utviste den tilliten til tiltakene som Iversen skrev om. Også i denne saken bør mediene beholde en kritisk distanse til «makta».

Kanskje var det riktig å stenge barnehagene og skolene, kanskje skulle vi latt være, slik som svenskene. Storbritannia innførte nye restriksjoner mandag kveld, men de omfatter foreløpig ikke skolene. Folkehelseinstituttet er usikre på om barn smitter voksne i noen særlig grad.

Kanskje var det riktig å jage hyttefolket tilbake til byen, kanskje har det minimal effekt og er negativt for noen.

Iversen lurte på hvorfor ingen i pressen stilte spørsmål om hvorfor statsministeren stengte grensene for utlendinger, et tiltak med i beste fall tvilsom effekt, ifølge WHO, og som Sør-Korea ikke har innført.

Mange er også fristet til å trekke vidtrekkende konklusjoner om hvilke helsesystemer og samfunnsmodeller som fungerer best, og konklusjonen er gjerne det de mente om slikt også for noen måneder siden.

Medier, kommentatorer og politikere kan med fordel vente med de sterke konklusjonene til støvet har lagt seg.

Belyse faglig uenighet

De ansvarlige politikerne må handle under usikkerhet og lære underveis. Her kan mediene bidra til en opplyst debatt. Særlig nyttig er det å følge hva som har skjedd i land med rask økning i smitten, etterfulgt av stabilisering og nedgang.

Kan vi lære noe av Sør-Korea og Kina, eller er samfunnssystemene eller ressursene så annerledes at lite er overførbart?

Les også

Taiwan viser vei | Biljana Stangeland

Viser utviklingen der at det faktisk er mulig å stanse pandemien, ikke bare «flate ut kurven», eller kan vi forvente nye bølger i disse landene når restriksjonene lempes på?

Dersom smitte og dødsfall fortsatt ikke utvikler seg vesensforskjellig i Sverige sammenlignet med mer restriktive land, hva slags følger bør det få for norske tiltak? Eller vil Sverige, som nå er under et voldsomt press for å gjøre som alle andre, ikke lenger føre en avvikende politikk?

Det er viktig, slik mange medier har gjort, å slippe til kompetente stemmer som belyser at det er betydelig faglig uenighet om hva som bør gjøres, slik for eksempel Dagsavisen gjorde da de intervjuet den svenske statsepidemiologen Anders Tegnell. Han mener at forskjellen på Norge og Sverige, er at her i landet er helsevesenet styrt politisk fra toppen, mens i Sverige står fagfolk sterkere.

Medierevisjonen er en fast spalte for mediekritikk. Spaltistene er Jan Arild Snoen, Anki Gerhardsen og Kjersti Thorbjørnsrud.