Debatt

Er du kunstner eller kunstødelegger?

Jeg har et spørsmål til norske kunstnere og unge kunststudenter innen teater, film, tekst og billedkunst: Ønsker dere å bli fortalt hva slags kunst dere skal lage? Vil dere bli redigert av snille mennesker?

Stipendiater ved Kunsthøgskolen i Oslo reagerer på et bilde av kunstneren Vanessa Beecroft i scenekunstbygget på skolen. Foto: Olav Olsen

  • Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen
    Filmskaper og filmkonsulent, Norsk filminstitutt
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De nye kravene til politisk korrekthet gjør at mange kunstnere er blitt redde: «Får jeg lov til å skildre mennesker som erotiske objekter?» «Kan jeg lage kunst om folk som har levd liv jeg selv ikke har levd?» «Er det mulig å skildre menneskets dystre sider, uten å bli identifisert med det jeg forteller?»

Jeg vet ikke hvem som begynte med galskapen, men nå skal all kunst settes i en politisk kontekst, og kunstneren skal først og fremst være et uttrykk for sin gruppeidentitet: Er du kvinne, er du kvinnelig kunstner. Er du samisk, er du samisk kunstner. For en hvit mann lager «hvit kunst», en afrikaner «afrikansk».

Absurd nok og stikk motsatt av det de fleste har kjempet for i flere tiår - at mennesket skal forstås gjennom sin individualitet og ikke den massen du tilfeldigvis er født inn i.

Mange kunstnere vil overhodet ikke være knyttet opp til «sin» gruppe. De er kritiske mot foreldre og oppvekstmiljø. Ja, kanskje til og med forakter hele greia.

Les også

Nick Cave tar et oppgjør med «cancel culture»: – Kvelende for kreativiteten

Kunstneren som klasseløs

Forfatteren Jens Bjørneboe beskrev kunstneren som klasseløs: Vedkommende må lage sitt eget liv, er ofte alene, hører ikke til noen eller noe. Men i venstreidealisters og høyreekstremes øyne er det slik: Du er kun din bakgrunn, ikke det du skaper. Derfor kan du heller ikke lage noe autentisk om folk og fe du ikke kjenner.

Men hva er fantasi? Hva er det å være kunstner uten å kunne forestille seg andre og noe allmennmenneskelig?

I Haagen Ringnes' NRK-intervju med Bjørneboe (det ligger på YouTube), kommer forfatteren inn på levd kunst: «Det finnes to forskjellige teorier om det, som er meget morsomme. Det ene er brødrene Goncourt, som sier at man kan bare skrive ordentlig om det man ikke har opplevd. Og Hemingway sier at man bare kan skrive ordentlig om det man har opplevd. Og det morsomme er at begge har rett!»

Moralprogressive på venstresiden

Det er ikke lenger (dessverre!) moralkonservative krefter, som på 1950- og 1960-tallet, som truer kunstens frihet, heller ikke de kommersielle kreftene. Det er de moralprogressive på venstresiden som er den frie kunstens verste fiender.

Høyreekstreme har ingen innflytelse på kunstlivet, men det har de venstreekstreme, fordi de fleste kunstnere og kulturarbeidere har venstresympatier.

Selvfølgelig kan den også være politisk, men kunsten er først og fremst et helt selvstendig område i menneskets erfaringsverden. Nettopp det at den dypest sett ikke kan settes ord på eller forstås, er selve grunnlaget for dens eksistensberettigelse.

Kunst er noe som skapes i samspill mellom hjernen og omgivelsene. Den er form, som så får et lokalt uttrykk. I den evige formen som er kunst, fyller vi så våre erfaringer, vårt innhold. Godt eller dårlig, pent eller stygt.

Kunstneren må skildre det som er i hodet sitt, det forfatteren Knut Hamsun kalte «et press av stemning», ikke det andre har i sitt hode.

Kunst er ikke etikk

Noe av det mest virksomme i hjernen er seksualiteten. Men nå er det åpenbart galt at kunstnere erotiserer og estetiserer kropp. Angrepene på Vanessa Beecrofts kunstfotografi «vb. 48 721» på Kunsthøgskolen i Oslo, hvor hun avbilder en rekke tynne, for det meste svarte, modeller, er egentlig et uttrykk for det. Ikke rasisme.

Les også

Er dette kunstverket rasistisk?

Hva slags samfunn får vi hvis vi ikke kan fortelle om det som prosesseres i egne hjerner, kunstnere eller ikke?

Det siste en kunstskole skal gjøre, om det er Den norske filmskolen på Lillehammer, Westerdals i Oslo, Kunsthøgskolen, kunstakademiene, Skrivekunstakademiet i Bergen eller forfatterstudiet i Bø, er å fortelle sine nye unge studenter hva de skal lage kunst om, og, enda verre, hva de ikke får lov til.

Kunst er estetikk, ikke etikk. Derfor lar kunst seg dypest sett aldri kontrollere. Og det er det som er så vidunderlig.

Hva vil du akseptere?

Vil du som (ung) kunstner akseptere at:

• Noen forteller deg hva du skal lage kunst om?


• Hvordan du skal lage den? Bestemme ditt blikk?


• Du ikke får lov til å lage kunst om andre enn deg selv og det du selv har erfart?

• Det er greit at kunstnere prøver å sensurere andre kunstnere?


Hvis du svarer ja på spørsmålene, er du ingen kunstner, men en kunstødelegger som ødelegger egen kunst.

Min oppfordring til alle frie kunstnere og kunststudenter, til dere som er de virkelige individualistene: Estetiser ditt liv!


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kunst
  2. Utdanning

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Rasismedebatten på Kunsthøgskolen: – Nøyaktig samme diskusjonen som i København

  2. KRONIKK

    Studenter og ansatte frykter å si noe feil. Det lover dårlig for fremtidens kunst.

  3. DEBATT

    Er Kunsthøgskolen i Oslo for fagfolk eller ideologer?

  4. KULTUR

    Hun jobbet i hemmelighet for å avsløre svenske kjønnsforskere: – De ville overstyre universitetene

  5. A-MAGASINET

    Jonas Eika trodde han skrev en bok ingen ville lese. Så ble han Nordisk råds litteraturpris’ yngste vinner.

  6. A-MAGASINET

    Lenge sa hun at hun aldri hadde opplevd rasisme. Så gikk hun i seg selv og tok et oppgjør.