Debatt

Et romsligere samfunn kan gjøre behovet for kroppsjusterende behandling mindre | Ketil Slagstad og Anne Kveim Lie

  • Ketil Slagstad
    Lege og stipendiat ved Institutt for helse og samfunn, UiO
  • Anne Kveim Lie
    Lege og førsteamanuensis ved Institutt for helse og samfunn, UiO

Pubertetsutsettende hormoner stanser puberteten midlertidig og gir ungdommen og familien mer tid til å kjenne på hva som er riktig, før eventuell kroppsjusterende behandling blir tilbudt, mener innleggsforfatterne. Foto: Øystein Horgmo, UiO

I den ekstremt polariserte diskusjonen om kjønn drukner flere stemmer.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I vår kronikk om hvordan kjønnsforståelser har endret seg i medisinen gjennom historien, ønsket vi å bidra til en mer nyansert og mindre polarisert offentlig samtale om kjønn og kjønnsinkongruens. I et svar tilskriver derimot Henrik Vogt og Glenn-Peter Sætre oss meninger vi ikke har.

Vi har aldri påstått at «biologien endres av kultur». Det vi refererte til, var ledende naturvitenskapelige miljøer som påpeker at sosialt kjønn, deriblant kjønnsidentitet, ikke formes av biologi alene.

I den ekstremt polariserte diskusjonen om kjønn og kroppsjusterende behandling, som i stor grad foregår på sosiale medier, drukner flere stemmer. Det gjelder dem som føler dette på kroppen selv, og fagfolk som jobber med pasientgruppen, til forskjell fra Vogt og Sætre som hverken forsker på eller jobber klinisk med problemstillingen.

Vogt og Sætre hevder at det er «transaktivismen» som har skylden for at ungdom søker kroppsjusterende behandling. Sannheten er at vi ikke vet hvorfor det i senere år har vært en økning i antallet personer med kjønnsinkongruens som henvender seg til helsevesenet. Det er vanlig å anta at økt toleranse i samfunnet og lettere tilgang på informasjon spiller en stor rolle.

Begge valg kan gjøre skade

Vi er enige i at overdiagnostikk og overbehandling er et betydelig problem i dagens samfunn. En av oss forsker på og underviser i dette. Men underbehandling av marginaliserte tilstander er også en kvalitetsutfordring i dagens helsetjeneste.

I puberteten gjennomgår kroppen store endringer som kan oppleves som særlig vanskelig for personer med kjønnsinkongruens. Pubertetsutsettende hormoner stanser puberteten midlertidig og gir ungdommen og familien mer tid til å kjenne på hva som er riktig, før eventuell kroppsjusterende behandling blir tilbudt.

Dette reiser særlig komplekse spørsmål, men som de internasjonale behandlingsretningslinjene understreker, er hverken det å starte pubertetsutsettende behandling eller det å la være en nøytral handling. Prinsippet om ikke å gjøre skade går begge veier: å gi behandling til noen som ikke skulle hatt det, og å unnlate å gi behandling til noen som burde hatt det.

Vi er enig i at det er viktig at også historiene til de få som vi vet angrer på kroppsjusterende behandling, får plass og oppmerksomhet. Samtidig har lege- og psykologforeninger verden over tatt avstand fra «behandling» med formål om å endre barns, ungdoms og voksnes kjønnsidentitet (såkalt «konversjonsterapi»). Det er i dette komplekse etiske landskapet leger, psykologer og sykepleiere navigerer, og de må gjøre vanskelige faglige vurderinger basert på et sparsomt forskningsgrunnlag.

Et mindre kjønnsdikotomt samfunn

Vogt og Sætre etterspør en «konsekvenstenkning rundt det å endre begreper som er grunnleggende for organisering av medisin og samfunn». Men begrepsdannelse i moderne samfunn er en kompleks prosess som enkeltleger har lite påvirkning på. Lov om endring av juridisk kjønn, som vi refererte til, trådte i kraft for fire år siden, og som kjent er det ikke leger som utformer lover.

Vårt viktigste budskap var at trange kjønnsroller og samfunnsstrukturer kan gjøre livet vanskelig for de av oss som opplever at kjønnsidentiteten ikke passer overens med kroppen.

Vi tror et romsligere og mindre kjønnsdikotomt samfunn kan gjøre behovet for kroppsjusterende behandling mindre. At barn ikke tvinges inn i stereotype kjønnsbokser, enten de er i leke- eller klesbutikken, i barnehagen eller skolen, og der det å uttrykke kjønn på utradisjonelle måter oppleves som fint, snarere enn som sykt eller avvik.

Forhåpentlig kan det gjøre det lettere for folk å leve med sine ulike kropper og kjønn uten medisinsk behandling, men også her trengs det mer forskning.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter‡

Les mer om

  1. Kjønn
  2. Medisin
  3. Forskning

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Svært få av dem som får kjønnskorrigerende behandling, angrer

  2. DEBATT

    Kjønnsideologien kan føre til en stor medisinsk-etisk skandale

  3. KRONIKK

    Hormoner og kniv representerer en tung medikalisering av i utgangspunktet friske kropper.

  4. DEBATT

    Forståelse av kjønn må hvile på flere kunnskapstradisjoner enn biologi alene

  5. DEBATT

    «I lang tid har vi leger tatt feil om kjønn», skrev lege Kaveh Rashidi. Her får han svar.

  6. DEBATT

    Det er kjønnsdiskriminering å hevde at menn er kvinner