Nei til økt grafsing i skattelistene!

Hensynet til personvernet taler for ytterligere innstramninger, ikke økt frislipp av personopplysninger.

100 avisredaksjoner sitter på fulle skattelister. Alle som vil, kan søke i listene ved å logge seg via skatteetaten.no. Partiet Rødt, Aftenpostens Andreas Slettholm og Dagsavisen tar til orde for mer åpenhet og mindre personvern. Et ytterligere frislepp av personopplysninger hvor folk skal kunne søke anonymt, er et julegaveønske som ikke bør innfris.

At journalister ønsker åpne skattelister, er ikke overraskende. En anført hovedbegrunnelse for offentliggjøring er at innsyn i hva den enkelte betaler i direkte skatt kan være med på å skape diskusjon rundt skatt, skattenivå og rettferdig fordeling av goder. Honnørord som ytringsfrihet og demokrati benyttes ofte av presseorganisasjonene.

Grafsesaker

Den faktiske bruken av skattelister viser at det blir hult å påberope seg demokratihensyn og behov for kritisk debatt som argument for åpne lister.

Artiklene som kommer i kjølvannet av skattelistene, er tabloide og blottet for seriøs debatt om skattesystemet. Hovedtyngden av oppslagene i avisene som har kommet som følge av skattelistene, har vært av typen «Norges rikeste kjendiser», «Dette tjente superparet». Det er få betraktninger knyttet til spørsmål om hundre millioner i formuesskatt er for mye (eller lite), hvilke konsekvenser beskatningen har for norsk næringsliv og så videre. Det er fraværet av kritisk skattedebatt som er påfallende, ikke det motsatte.

Journalistene har uansett allerede full tilgang til skattelistene, så noen lovendring for å kunne ha debatt om skatt og skattenivå er det ikke grunn til.

Det mest overraskende er forslaget om en lovendring hvor unge og gamle skal kunne søke anonymt og sjekke hva venner, slekt, kolleger, naboer og klassekamerater tjener. Tidligere års praksis har vist at dette har bidratt til et uheldig, materialistisk kikkersamfunn.

Flaut at andre vet

Undersøkelser viste at de som tjente minst, syntes det var mest belastende med offentlige skattelister. Skoleelever syntes det var flaut at andre elever visste hva foreldrene tjente, mens menn med høy inntekt var mest positiv til offentlige skattelister.

Et annet vektig hensyn mot offentlige, anonyme søkbare lister, er at de forenkler arbeidet for kriminelle. Skattelistene angir «lønnsomme ofre» for innbrudd, identitetstyveri, trusselbrev og så videre med fullt navn, poststed og alder.

Tidligere så vi at de elektroniske skattelistene ofte ble koblet direkte til kart og gateadressen via opplysningen 1881. Før loven ble skjerpet, ga Politidirektoratet uttrykk for at det var «sannsynlig at skattelistene anvendes for målretting av ulike former for kriminalitet, som ran, trusler, tyverier og bedragerier».

Ingen andre land enn Norge har en tilsvarende ordning med frislipp av personopplysninger. Offentliggjøring av skattelister i statlig regi medfører at personopplysninger spres og brukes i et praktisk og geografisk omfang det ikke er mulig å ha oversikt eller kontroll over.

Nylig kom EU-domstolen med en ​storkammerdom om retten til personvern. Saken gjaldt et EU-direktiv om kartlegging av selskapers reelle rettighetshavere.

Domstolen fant at det at disse opplysningene skulle være tilgjengelig i alle tilfeller og for enhver person, gikk lenger enn det som var strengt nødvendig og at det var uproporsjonalt. Det finnes også en ikke påanket norsk tingrettsdom om at offentliggjøring av skattelister var i strid med EMK art. 8 om retten til respekt for privatliv.

Hensynet til personvernet taler for ytterligere innstramninger, ikke økt frislipp av personopplysninger og et materialistisk grafsesamfunn.