Skivebom fra Alstadheim om Putin og energikrisen

  • Sylvi Listhaug
    Sylvi Listhaug
    Partileder, Fremskrittspartiet
Ja, Putin bedriver en energikrig mot Europa, og det har gjort at krisen har gått fra vondt til verre. Men det er europeiske politikere som har gitt ham våpenet i hånden, skriver Sylvi Listhaug.

Flere land burde ha satset på stabil energiforsyning.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Fremskrittspartiet (Frp) er opptatt av å hjelpe folk og bedrifter. Aftenpostens kommentator Kjetil B. Alstadheim (19. september) har litt tungt for å se sammenhengen, og det er ikke første gang. Den beste medisinen mot å la Russlands presidents Vladimir Putin lykkes med å splitte oss er å la folk få beholde mer av pengene sine, redde arbeidsplasser og sørge for at norske bedrifter overlever. De som løper Putins ærend, er de som får folk til å tro at vi politikere ikke kan gjøre noe fra eller til.

Fra vondt til verre

Alstadheim har i årevis vært en varm forsvarer av det grønne skiftet. Derfor er det sikkert vondt for ham å se at den hodeløse klima- og energipolitikken til flere europeiske land med Tyskland i spissen har mye av skylden for energikrisen. Det er vel derfor han ensidig sluker rått spinndoktorene i Arbeiderpartiets og Høyres påstander om at det utelukkende er Putin som er skyld i energikrisen, og at han ikke evner å se nyansene.

Ja, Putin bedriver en energikrig mot Europa, og det har gjort at krisen har gått fra vondt til verre. Men det er europeiske politikere som har gitt ham våpenet i hånden.

Tyskland har gjort seg avhengig av gass fra Russland og samtidig valgt å stenge ned stabile energikilder til fordel for såkalt grønne energikilder. Dette har blant andre fire amerikanske presidenter advart imot, til liten nytte. Dette skjedde lenge før Putin strupet gassleveransene til Europa og gikk til krig mot Ukraina. Ingen har benektet at Putin har startet en energikrig, men det er den uansvarlige grønne politikken til Tyskland og andre EU-land som har satt Putin i posisjon til å gjøre det.

Dersom flere land hadde satset på stabil energiforsyning i stedet for russisk gass og latt være å legge ned atomkraft og kullkraft, ville vi stått langt bedre rustet. Den grønne politikken har handlet om å elektrifisere mer, altså øke strømforbruket, samtidig som man har redusert produksjonen av strøm. Man trenger ingen doktorgrad for å forstå at en slik politikk ville ende galt.

Styrer oss mot konkursbølge

Også vi som er politikere i Norge, har bidratt til den situasjonen vi er i. Det var feil å bygge de to siste kablene fra Norge til Europa. Derfor vil Fremskrittspartiet ta kontroll med eksporten og reforhandle avtalene for utenlandskablene. Hvorfor er det så vanskelig for Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre å erkjenne at kablene ikke burde vært bygget, og at det har bidratt til den høye strømprisen vi har i Sør-Norge?

Frps poeng er at vi som politikere ikke bare kan skylde på Putin. Vi har også et ansvar selv.

De pengene som nå renner inn i statskassen fra de skyhøye strømprisene, er en gigantisk ekstraskatt som ingen politikere vel ønsket. Da bør vi betale tilbake pengene til folket og bedriftene. Det er derfor Frp ønsker en makspris på 50 øre med 100 prosent dekning over det. Det kan stoppe den konkursbølgen vi frykter de rødgrønne nå styrer mot.

Resten av Stortinget burde også støttet oss i å stoppe den vanvittige elektrifiseringen av sokkelen. Det bidrar til enda høyere priser på land og mangel på kraft i områder som gjør at nye bedrifter ikke kan etablere seg der.

Alstadheim burde lyttet til konserndirektør Irene Rummelhoff i Equinor. I DN 1. september er hun sitert på følgende: «Det er en stor misforståelse der ute, og det er at energikrisen ble skapt av krigen. Det ble den ikke. Energikrisen var tydelig til stede minst seks-syv måneder før krigen. Og den er resultatet av underinvestering i energi, all slags energi i mange år, og det er nøyaktig hva vi opplever i Norge også.»

Hun peker i likhet med professor Nick Butler ved Kings College i London på at underinvesteringer i olje- og gass er blitt forsterket av retorikk fra politikere, investorer og andre aktører.

Desperate virkemidler

Det grønne skiftet som Alstadheim omfavner, rammer nå norske folk og bedrifter. Misforstår Alstadheim bevisst vårt budskap for å unngå å snakke om elefanten i rommet, nemlig klimapolitikken han selv har omfavnet? Det er i så fall forståelig. Virkemidlene han tar i bruk, virker desperate. Men ingenting blir bedre av at de samme ekspertene, forskerne, politikerne og kommentatorene som har fått oss inn i dette uføret, skal lede an i debatten om hvordan vi skal komme oss ut igjen.

Men så er det ikke første gang Alstadheim bommer. I april presterte han å sluke rått Trygve Slagsvold Vedums regnestykke for hvordan vanlige familier ville merke de økende prisene. I en panegyrisk kommentar som hyllet finansministeren, skrev Alstadheim at Vedum er «endelig omskolert. Han er transformert fra maskorama til makrorama».

Fremskrittspartiets advarsler om at «vanlige folk blir flådd» av de høye prisene, valgte han å harselere med. Historien har vist at advarslene fra Frp var riktige. Vedum bommet grovt på regnestykkene, og Alstadheim tok feil. Nå gjør han det igjen.