Domstolen er fortsatt menigmanns ruin

Høyesterettsjustitiarius med påstand i strid med min erfaring.I Aftenposten er det i den senere tiden blitt skrevet mye interessant om de kostnader som påløper i forbindelse med en rettssak, og hva styrkeforholdet mellom partene kan ha å si i så måte. Advokat Tor A. Fusdahls kritikk av dagens system, og hans forsiktige — og etter min mening fornuftige - forslag til mulig løsning, ble åpenbart for mye for høyesterettsjustitiarius Tore Schei. I tillegg til å vri på advokat Fusdahls forslag, gjør høyesterettsjustitiarius Schei det som er blitt så populært når det er ønskelig å illustrere hvor ille det kan ende hvis vi tenker i nye baner; vi kan få "amerikanske tilstander". Gud forby. Som innehaver av både norsk og amerikansk juridikum, vil jeg hevde at jeg har en viss faglig dekning for å påstå at det i utgangspunktet er vanskelig å sammenligne så vidt forskjellige rettssystemer som det norske og det amerikanske. Det er imidlertid lite tvilsomt at vi alle - også høyesterettsjustitiarius og øvrige medlemmer av Tvistemålsutvalget - på visse områder kan ha noe å lære fra andre land. Ett av poengene til advokat Fusdahl er det rimelig åpenbare faktum at man i Norge spiller russisk rulett med sin egen privatøkonomi dersom man som privatperson er vågal nok til å gi seg i kast med et søksmål mot en stor institusjon, hva enten den er offentlig eller privat.Høyesterettsjustitiarius Schei påpeker tvistemålslovens unntaksregel, som omhandler de tilfeller hvor "saken var tvilsom og det var rimelig grunn til å reise sak", og påstår, riktignok uten å vise til noen statistikk, at denne unntaksregelen brukes "svært ofte", i saker "der det er en ulikhet i ressurser mellom partene". Unntaksregel finnes, den brukes selvsagt, men jeg tviler på at det skjer "svært ofte", eller "ofte" for den saks skyld. Min egen erfaring, fra bl.a. Borgarting lagmannsrett, støtter i alle fall ikke høyesterettsjustitiarius' påstand. 1. mars kommenterte Aftenpostens redaktør Per Egil Hegge en nettopp avsagt dom i Borgarting lagmannsrett. Saken gjaldt en øyenlege som i september 2003 ble dømt til å betale en kvinne 1,3 millioner i erstatning på grunn av uaktsomhet i forbindelse med konsultasjoner i 2000. Borgarting lagmannsrett var av en annen oppfatning enn Oslo tingrett, og valgte å frikjenne legen. Lagmannsretten dømte samtidig den tidligere pasienten til å erstatte legens saksomkostninger for lagmannsretten, herunder utgiftene til medisinske meddommere i lagmannsretten (som legen og hans forsikringsselskap, og ikke kvinnen, hadde bedt om). Hegge, som selv var til stede under deler av ankeforhandlingen i Borgarting lagmannsrett, sammenlignet ankeforhandlingen med det han opplevde i Sovjetunionen for 35 år siden. Det Hegge bl.a. siktet til, var oppførselen til de to fagkyndige dommerne, som er leger. Undertegnede var kvinnens prosessfullmektig, og har (heldigvis) til gode å oppleve en lignende oppførsel fra et dommerpanel, men så har jeg da også begrenset erfaring med så vel Borgarting lagmannsrett som den sovjetiske rettspleie. I tillegg til å illustrere hvor ille dommersammensetningen kan være i "menigmanns" disfavør, illustrerer saken godt de problemer advokat Tor A. Fusdahl tar opp m.h.t. styrkeforskjeller.I og med at legen i nevnte sak hadde et forsikringsselskap i ryggen, var saken i realiteten en sak mellom en halvblind, delvis uføretrygdet, dame fra Torshov, og forsikringsselskapet Lloyds i London. En "ulikhet i ressurser mellom partene", jfr. høyesterettsjustitiarius? Skulle mene det, ja. Før behandlingen i tingretten hadde så vel Fylkeslegen som Helsetilsynet konkludert med at øyelegens opptreden fylte kravene til advarsel etter helsepersonelloven. Var det således "rimelig grunn til å reise sak"? Skulle mene det også. På tross av dette presterte som nevnt lagmannsrettens flertall å idømme kvinnen saksomkostninger for ankeforhandlingen i lagmannsretten.Teori og praksis er ofte ikke sammenfallende, ei heller i vår juridiske hverdag. Unntaksregelen i tvistemålsloven brukes neppe i det omfanget høyesterettsjustitiarius Tore Schei vil ha det til. (Jeg endrer gjerne syn hvis jeg får se representativ statistikk). Og hva med alle dem som aldri engang får muligheten til prosedere på unntaksregelen, simpelthen fordi de ikke har penger eller mot til å kreve sin rett, eks. mot et forsikringsselskap? Kanskje har vi faktisk behov for en dose "amerikanske tilstander" på visse områder? .

.

.

.

ghh-vbe-jed-ds