Psykiaterens tapte ære

Den anklagede psykiateren har ikke reell mulighet til å forsvare seg. Pressen burde behandlet saken annerledes.

Statsforvalteren i Oslo og Viken har åpnet tilsynssak mot en kjent psykiater etter at forfatteren Hilde Rød-Larsen anklaget ham for å ha misbrukt sin legerolle for å oppnå sex. Hun medgir at det som skjedde mellom dem, både for mer enn 20 år siden og senere, var frivillig fra hennes side, men mener at han likevel misbrukte sin legerolle.

Etter at Rød-Larsen fortalte at hendelsene i romanen «Diamantkvelder» ikke var fiksjon, men hennes egne minner fra samleier i terapirommet, har flere kvinner varslet mot den samme psykiateren for ulike forhold. Helsetilsynet har også startet innledende undersøkelser i saken. De to undersøkelsene bekrefter i seg selv ingenting, annet enn at kontrollsystemet er i virksomhet.

I mellomtiden utvikler saken seg i det offentlige rom. De redaktørstyrte mediene har mange detaljer fra anklagene, men anonymiserer den anklagede. I de sosiale mediene er det smått med fakta, men rikt med karakteristikker. Her er psykiateren navngitt og for lengst dømt. Summen av alt dette kan bli for mye å bære. Det vet pressen dessverre av bitter erfaring.

Orket ikke mer

I 2021 ga Åsa Linderborg ut boken «Året med tretten måneder». Hun var kulturredaktør i Aftonbladet da den svenske metoo-debatten var på sitt hardeste. Debatten fikk en brå vending da Benny Fredriksson, den berømte lederen for Stockholms Stadsteater, tok livet av seg etter å ha vært anklaget for overgrep mot kvinnelige ansatte ved teateret.

Åsa Linderborg var selv med på å bære ved til bålet som brente Benny Fredriksson så kraftig at han ikke orket mer. I ettertid skriver hun at dette selvmordet ble «en lyskaster rett inn i den svenske mediesjelen». Hun anklager sine kolleger for å ha brutt alle normer i den gode saks tjeneste. De resonnerte, som Lenin og Robespierre, at man «noen ganger må være ond av humanitære grunner». Men mediene hadde ikke rett til å stjele og sabotere det fantastiske som metoo faktisk også er, skriver hun.

Ettertanken er viktig, men den beste tiden for å diskutere hvor langt mediene bør presse et menneske, er før drevet går. Når jakthornene først lyder, er det for sent.

Norsk presse har flere ganger satt ned egne havarikommisjoner når det har gått galt. Som hos Åsa Linderborg har klarsynet også i Norge vist seg å være sterkt i etterkant. Men samtidig har det vært til liten hjelp for den som ble rammet av en mediedekning som kom ut av kontroll.

Reell mulighet til å forsvare seg

Jeg har aldri truffet eller snakket med psykiateren som er anklaget, og kjenner bare saken fra mediene. Men i min tid som journalist og redaktør har jeg mange ganger erfart disse anklagenes spesielle karakter: at de vanskelig lar seg bevise eller motbevise.

Det er pressens rett og plikt å avsløre overgrep. Men presseetikken hviler også på et grunnleggende prinsipp i rettsstaten: at den anklagede har reell mulighet til å forsvare seg.

Det var et sjokk for norsk presse da tidligere statsråd Tore Tønne tok livet av seg. Men det skjedde den dagen Økokrim tok ut tiltale mot ham. Anklagene var konkrete og verifiserbare. Han ville fått mulighet til å dokumentere sin uskyld, hvis han virkelig var uskyldig.

Fredrik Virtanen, Åsa Linderborgs kollega i Aftonbladet, ble beskyldt for at et samleie som fant sted 11 år tidligere, i virkeligheten var en voldtekt. Det var bare de to til stede, det fantes ingen tekniske forhold eller annet som kunne underbygge hennes påstand eller hans benektelse. Virtanen ble også anklaget av andre, anonyme kvinner for ting som umulig lot seg bevise. I en bok om sitt livs katastrofe skriver han at han vurderte å kaste seg foran en buss.

Må verne om den enkeltes autonomi

Den forrige Personvernkommisjonen, som la frem sin innstilling i 2009, definerte personvern som ivaretagelse av enkeltindividers mulighet for «privatliv, sjølvråderett (autonomi) og sjølvutfalding» (NOU 2009:1). Denne muligheten blir sterkt redusert av kombinasjonen av de redaktørstyrte medienes detaljer og de sosiale medienes identifikasjon.

I 2020 ledet jeg et utvalg nedsatt av Norsk Presseforbund for å undersøke pressens forhold til kildene. Utvalget foreslo som en ny bestemmelse i Vær varsom-plakaten at «Personkarakteristikker og udokumenterbare påstander bør ikke fremsettes anonymt». Kanskje burde vi gått lenger og foreslått at alvorlige, men udokumenterbare påstander om navngitte eller lett identifiserbare personer ikke bør fremsettes i det hele tatt.

Hilde Rød-Larsen er ikke anonym, men psykiateren er like fullt ute av stand til å forsvare seg på annen måte enn – via sin advokat – å benekte at han har trådt over noen grenser, faglige eller menneskelige.

Ord står mot ord, men tidsånden tilsier at vi skal tro på kvinnens ord, ikke på mannens. På et strukturelt plan, for å få bukt med de utallige overgrepene og fornedrelsene kvinner utsettes for, kan dette være rett. Men på det individuelle plan, der denne uthulingen av det kontradiktoriske prinsippet kan være livstruende, er det noe helt annet. Da må vi verne om den enkeltes autonomi.

Viktig påminnelse

Kanskje ville det blitt færre metoo-saker i norsk presse hvis man hadde fulgt Kildeutvalgets forslag. Men de sakene som ikke ble publisert, ville i så fall vært saker hvor publikum ikke kan vite om påstandene er sanne, og hvor den anklagede ikke har noen mulighet for å renvaske seg hvis de er uriktige. Det ville ikke være noe tap for den offentlige debatt.

Hva burde pressen ha gjort da Hilde Rød-Larsen hevdet at scenene i «Diamantkvelder» er ekte opplevelser, og at hun i ettertid forstår dem som overgrep?

Hun burde blitt fortalt at så lenge psykiateren ikke har mulighet til å føre et reelt forsvar, vil boken bli behandlet som det den gir seg ut for å være: en roman.

En gammel devise i journalistikken lyder: «Hvis mora di sier at hun elsker deg, må du likevel sjekke det». Det er en viktig påminnelse. Selv etter metoo kan vi ikke ha som journalistisk prinsipp at en kvinne alltid snakker sant. Og vi kan ikke forstå pressens maktkritiske rolle som en plikt til alltid å tro at det er den tilsynelatende svake parten som har rett. Vær Varsom-plakatens påbud om å beskytte enkeltmennesker mot overgrep gjelder også for mennesker som har mye ære å tape.