Jeg skal ha meg frabedt påstanden om at jeg «ikke liker det frie ord»

Anki Gerhardsens innlegg er så drøyt at jeg trodde det var aprilsnarr.

Torsdag mottok jeg Fritt Ords Honnør. Juryen skrev at dette var for min innsats for minoritetsvern og samiske rettigheter. Jeg mottok prisen som en av de yngste mottagerne. Dette virker Anki Gerhardsen å mene var ufortjent. I sitt innlegg, proppfullt av faktafeil og hersketeknikker, skriver hun at Fritt Ords honnør er i ferd med å miste hele sin verdi, fordi den ble gitt til meg – en som «ikke liker det frie ord». Det skal jeg ha meg frabedt.

Kritiserte mediene

I min takketale under overrekkelsen av Fritt Ords honnør var det viktig for meg å kritisere norsk presses dekning av Fosen-saken.

Hvorfor? Det tok ikke mange timene fra Fosen-aksjonen kom opp i nyhetsbildet, før debatten flyttet seg fra statlig menneskerettighetsbrudd på Fosen, til en debatt som beleilig nok handlet om reindriftens ansvar for fraflytting i Finnmark, flere hundre mil fra Fosenhalvøya.

Gerhardsen etterlyser at jeg peker ut rasisme. Når Finansavisens såkalt ansvarlige redaktør, Trygve Hegnar, under overskriften «Grådige samer», skriver at «vi kan ikke la samene herje med oss» og «at det er på tide å sette samene litt på plass», gir det ikke bare en vond smak i munnen. Skriv dette om til en hvilken som helst annen folkegruppe om du trenger at rasismen skal tre frem enda tydeligere.

I saker som omhandler minoriteter, holder det ikke at journalister, faste spaltister og redaktører bare skyter fra hofta. For de som tar støyten, er samiske barn i skolegården. De må møte alt grumset som mediene sveiver opp. Det så vi blant annet i Tromsø i 2011, da samiske barn ble banket i skolegården, og sameforeningen fikk tilsendt hakekors i samiske farger, etter at H, V og Frp, med mediene på slep, hadde drevet valgkamp mot at Tromsø skulle inn i samisk språkforvaltningsområde.

Må stå til ansvar for et helt folk?

I 2020 gjorde NRK et stort innsiktsarbeid blant unge samer. I arbeidet kom det frem at unge samer kvier seg for å delta i det offentlige ordskiftet, blant annet på grunn av hetsen som følger med. I tillegg uttrykte ungdommen at de, som samer, ofte tildeles en rolle de ikke er komfortable i: nemlig som representant for hele det samiske folket. Når de, ved å ytre seg, føler de må stå til ansvar for et helt folk, blir terskelen for å rekke opp hånda enormt høy.

Samtidig som Gerhardsen argumenterer for hvordan mediedekningen av Fosen-saken har vært omfattende nok, skriver hun at jeg burde være glad for at «Det kanskje for første gang ble klart for de store mediehusene i Oslo at samer er like mangfoldige som andre borgere i Norge». Dette synes jeg er hysterisk.

Er det ikke merkelig at Gerhardsen reagerer så kraftig på min kritikk av mediehusene i Norge, men samtidig anerkjenner at norske mediehus først nå – i 2023 – begynner å forstå at det samiske folket er et mangfoldig folk? Hvordan i alle dager mener Gerhardsen det er mulig å skrive presist om det samiske samfunnet, når man ikke engang har forstått det åpenbare: at samer ikke er en homogen folkegruppe med homogene meninger?

Ikke alle motstemmer er relevante

Når man legger til grunn at samer «for første gang» viser seg fra en mangfoldig side, og at enhver samisk motstemme dermed blir sensasjonell, er det ikke rart debatten fort sporer av.

Og her er jeg ved kjernen av mitt poeng: Ikke enhver motstemme i Fosen-saken er legitim eller relevant. Av de motstemmene som ble invitert inn av de største mediene, var det mange flere relevante stemmer som skulle fått plass. Legitime politiske og historiske synspunkter, både for og imot, falt bort, fordi mediehusene ikke kjente til dem.

Jeg bryr meg ikke om Anki Gerhardsen mener jeg burde fått Fritt Ords Honnør eller ikke. Men jeg kommer ikke til å la henne tillegge meg meninger og holdninger jeg ikke har. Hun tillegger meg meninger som er så forferdelige at jeg først trodde det var aprilsnarr.

Eksempelvis skriver hun at jeg ikke anerkjenner at det i et demokrati må finnes åpen uenighet, og at presse derfor må søke et bredt kildegrunnlag. Hun sier også at det er «urovekkende og trist» at jeg «som rollemodell har en så intolerant holdning til en kritisk offentlighet». Indirekte kaller hun meg en motstander av demokratiet, som er en grov hersketeknikk. Spesielt når jeg i min kritikk av norsk presse kun ber om flere legitime motstemmer i stedet for rasistiske vinklinger.

Sykdomstegn

Det er et sykdomstegn om mediene er så hårsåre at all kritikk mot deres dekning stemples som intolerant og en trussel mot ytringsfriheten. Kritikk av spaltister og redaktører er ikke å bli «pisket offentlig». Det er unge samer som blir drapstruet på internett, som kvier seg for å ta ordet, og som mister sin ytringsfrihet, ikke vel anerkjente spaltister og redaktører.

Til slutt, i mediekritikkens ånd, vil jeg be Aftenposten, neste gang de vil publisere et innlegg direkte rettet mot meg, å først lese gjennom innlegget og rydde vekk faktafeil og feilaktige anklager, før innlegget sendes ut i verden. I alle fall kan både avisen og Gerhardsen spare seg for å konsekvent stave etternavnet mitt feil. Det er Isaksen, ikke Isachsen.

Jeg kan tåle all hets og rasisme som kommer min vei, men jeg mener likevel ikke at jeg skal måtte tåle det bare på grunn av min etnisitet. Å verne om ytringsfrihet handler i stor grad om å anerkjenne at vi ikke stiller likt til start. At hets og rasisme truer minoriteters ytringsfrihet.

Jeg har viet mitt liv til å kjempe for en mer rettferdig samisk fremtid. Dette er en fremtid jeg håper Gerhardsen og resten av Majoritets-Norge vil bli med på. Hvis ikke kan man jo begynne å stille seg spørsmålet om hvem som egentlig ikke liker demokrati.

Les kritikken fra Anki Gerhardsen: