Debatt

Kina i Afrika - en ny imperialisme

  • Halle Jørn Hanssen

VIKTIGST. Kina gjør gjeldende det såkalte prinsipielle syn at respekten for den nasjonale suverenitet er overordnet alle andre verdier og prinsipper som demokrati og godt styresett.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

DET VAR EN UTMERKET og særdeles betimelig kronikk Helge Rønning hadde i Aftenposten 4. oktober. Kronikkens tittel var: Imperialisten Kina i Afrika. Ja, det er det saken dreier seg om, og det er på høy tid at vi får vite mer om dette også i den norske offentligheten.Rønnings dokumentasjon er pålitelig, og den er skremmende for alle som er opptatt av demokrati, godt styresett og en bærekraftig utvikling for afrikanske land. Jeg reiser fortsatt en god del i afrikanske land, og har observert det samme som Rønning skriver om. Jeg får igjen og igjen de samme tilbakemeldinger fra innsiktsfulle afrikanere som er opptatt av menneskeretter og demokrati: De er alle særdeles bekymret for den nye store maktaktøren på den afrikanske politiske scene, nemlig Kina.Rønning omtaler også situasjonen i Sudan. Hans beretning kan utfylles med blant annet dette:Tidlig ute. Kina kom tidlig med i oljeutvinningen i Sudan og er etterhvert blitt den dominerende partner for det gamle regime i Sudan. Kinas statlige oljeselskap er dominerende når det gjelder oljeutvinning, samtidig som Kina for en del år tilbake skaffet bilaterale kreditter og kinesisk teknologi og arbeidskraft for byggingen av oljeledningen fra oljeutvinningsområdene rundt byen Bentiu og til Rødehavet, en strekning på ca. 1600 km.Ikke bare det. Frigjøringsorganisasjonen SPLM og dens geriljastyrker befant seg i perioden fra 1995 og frem til fredsavtalen igjen og igjen i situasjoner der styrkene måtte ta kinesiske krigsfanger. På det meste hadde SPLM/SPLA 43 fanger. Dette var ikke soldater som hadde kjempet, men kinesiske eksperter og oljearbeidere som arbeidet i så fremskutte posisjoner i kampområdene at de ikke kom seg unna når SPLA gjennomførte raske fremrykninger. Hver gang SPLM rapporterte disse forhold gjennom egnede kanaler først til den kinesiske ambassaden i Khartoum og deretter til ambassadene i Kenya og Tanzania, fikk SPLM til svar at de tøvet. Det fantes ikke kinesere i Sudan. Hva som til slutt har skjedd med de kinesiske krigsfangene hos SPLM, vet jeg ikke. Men jeg vet at de var der.Provoserende. Ellers er den kinesiske politikken i disse sammenhengene ikke bare utfordrende, men direkte provoserende. Kina gjør gjeldende det såkalte prinsipielle syn at respekten for den nasjonale suverenitet er overordnet alle andre verdier og prinsipper som demokrati, menneskeretter og godt styresett. Dermed får de som er igjen av afrikanske diktatorer og eneherskere fritt spillerom på hjemmebane, for Kina kjøper dem hele tiden fri. Dermed undergraves systematisk alle nasjonale, afrikanske og internasjonale bestrebelser for å bidra til en god demokratisk utvikling i stadig flere afrikanske land.Kinas bilaterale kreditter er et annet farlig virkemiddel som også styrker diktatorene, for de kinesiske kredittene er i ferd med å få en størrelsesorden som gjør at FN, Verdensbanken og Det internasjonale pengefond og disse institusjonenes bestrebelser for å bekjempe korrupsjon, bidra med godt styresett og en bedre økonomisk politikk, hele tiden blir svekket. De kan til slutt bli spilt helt av banen i land som Angola og Sudan.Helge Rønning har i sin kronikk løftet teppet for en særdeles viktig og vanskelig debatt som må gå videre ikke bare i Norge, men globalt. For Kinas økende politiske og økonomiske makt, ikke bare i Afrika, men stadig mer over hele verden representerer nye utfordringer for det internasjonale samfunn, som ingen helt har tatt inn over seg så langt.

Les også

  1. Imperialisten Kina i Afrika

Les mer om

  1. Debatt