Kort sagt, tirsdag 26. mars
Danmark har et voldtektsproblem. Verker vil støve ned i Nasjonalmuseets magasin. Kina ønsker samarbeid med alle. Kristnes støtte til Trump. Anti-semittisme. Dette er dagens kortinnlegg!
Vår skjulte «kulturarv»
Nasjonalmuseets danske direktør Karin Hindsbo sier i Aftenposten at 100.000 kunstverk skal flyttes og samles i det nye museet. Av disse skal 6000 stilles ut. Hindsbo kaller verkene som Norges kulturarv og sier vi har plikt til å oppbevare dem for fremtidige generasjoner. Men hun gir ingen begrunnelse.
Dette blir oppbevaring kun for oppbevaringens skyld. Mer enn 90.000 verk vil bli liggende i magasiner til evig tid. Gjemt er glemt. Dette har vi erfart med Nasjonalgalleriet, der 80 prosent av maleriene ikke har vært fremvist på over 100 år. Dette er vår skjulte «kulturarv». En absurd situasjon. Det finnes mange steder og lokale museer i vårt vidstrakte land der disse kunstverkene kan fremvises. Eller de kan selges. Da vil de komme til glede for mange, fremfor å støve ned i Nasjonalmuseets magasin.
En offentlig elite bestemmer altså at store deler av vår kulturarv skal oppbevares og ikke vises frem. Hva er hensikten? Og hva sier eierne, altså folket?
Leif Osvold, kunsthistoriker
Kina ønsker samarbeid med alle
Stein Ringens kronikk i Aftenposten 16. mars er interessant lesing. Her beskrives Kina ensidig fra et vestlig, imperialistisk ståsted. Balanse er grunnleggende i kinesisk kultur og tenkning, så la meg prøve å komme med noen korte avbalanserende bemerkninger:
- Kina søker ikke verdensherredømme
- Kina ønsker å erstatte suverenitet med sameksistens
- Kina ønsker en ny form for internasjonalt samarbeid bygd på gjensidig respekt, rettferdighet og vinn-vinn samarbeid med fordelsdeling
Kinas utvikling de siste 40 årene savner sidestykke: 700 millioner er løftet ut av fattigdom, 400 millioner har flyttet, det er bygget infrastruktur som muliggjør det meste og overgår alt, landet har flest innmeldte patenter og så videre.
Kina stormer fram på nærmest alle områder, elitestyret styrer bestemt og folket arbeider hardt. Menneskeheten er tjent med å fokusere på mulighetene, finne «common ground» og bygge videre på det. Hele den kinesiske kulturen ligger nedfelt i The Belt and Road Initiativ, hvor 112 land nå er med. Og USA bør kobles på, for alternativet er ikke noe resten av verden ønsker eller tåler.
Thore Vestby, tidligere stortingsrepresentant (H)
Danmark har et voldtektsproblem
Amnesty International Danmark utga nylig en rapport som viser at Danmark svikter voldtektsofre. Aftenposten skriver 12. mars at avisen forgjeves har forsøkt å få en kommentar fra Amnesty Danmark. Det beklager vi. Vi vil gjerne fortelle om undersøkelsene og anbefalingene våre.
Amnesty Internationals nye research på Danmark viser høy grad av straffrihet for voldtekt og at myter og stereotypier fortsatt preger rettssystemet. Danmark scorer høyt på mange likestillingsparametere, likevel blir tusenvis av kvinner utsatt for voldtekt uten at en gjerningsmann blir straffet for ugjerningen. Vi må innse at Danmark har et voldtektsproblem.
Forsker Anne Bitsch kritiserer Amnesty for ikke å ha intervjuet representanter for politi og rettsinstanser som får kritikk i rapporten. Bitsch tar feil. Politi, påtalemyndigheter, advokater og dommere kommer til orde. Men det viktigste er at voldtektsofre som har opplevd rettsapparatet innenfra, kommer til orde.
Det danske voldtektsproblemet er ikke unikt. Derfor kommer Amnesty International 3. april med en rapport som fokuserer på voldtekt i Norge, Sverige, Finland og Danmark. Vi håper den kan bidra til å sikre nødvendig beskyttelse av voldtektsofres rettigheter i de nordiske landene.
Helle Jacobsen, leder, program for kjønn, Amnesty International Danmark
Jeg savner medienes ønske om å høre fra oss eldre
For en 90-åring er det interessant hvordan riksavisene vurderer oss eldre i den offentlige debatten. Det begynte med at Aftenposten og Klassekampen interesserte seg for såkalte «vanlige folk» og «middelaldrende» i sine debattspalter. Men jeg savnet deres ønske om å høre fra oss eldre. Det er merkelig når antall personer over 70 år vil bli doblet innen 2060.
I Aftenposten 17. mars går spaltist Knut Olav Åmås rett på sak i artikkelen «De usynlige»: «Av og til, når jeg er ute på offentlige steder, slår en tanke meg: Hvor er det blitt av de eldre i samfunn og offentlighet? Det hender jeg bare ser folk under femti rundt meg.» Og han fortsetter: «I mediene er fenomenet enda mer slående.»
Det er heldigvis stor forskjell på respekten for og synligheten av eldre i urbane strøk og i riksaviser i forhold til på landsbygda og i lokalavisene. Jeg er så heldig at jeg har tilhold i begge. Det som slår meg, er at det er langt mer samfunnsengasjement og synlighet av og om eldre på landsbygda og i lokalavisene. Og det er ofte de eldre skribentene som leder an.
«Trivselssamfunnet – Hva og Hvordan?» har vi kalt en «utredning» fra en samtalegruppe på eldresenteret (80-90-åringer av begge kjønn) i forbindelse med ny kommuneplan. Lokalavisene har fulgt opp – debatten er i gang. Flott!
Og ikke tro at det er de eldres egne interesser som dominerer. Nei, tvert imot. Det er heller fremtiden: barn og unge, å ta vare på dyrket mark og kulturlandskap, og konsekvensene av klimatrusselen. Det gjelder livserfaring og sammenhenger mellom fortid, nåtid og fremtid.
Alt dette gjenspeiles i mye større gjensidig respekt mellom de ulike generasjoner i de mer landlige strøk enn blant den urbane befolkningen uten det viktige fotfestet i naturen og historien.
Arne Ellingsberg (90), tidligere leder i Eldrerådet
Noen kristne støtter Trump uansett. Hvordan?
Det er ikke buingen under Oslo Symposium som bekymrer meg, men politikken som enkelte kristne støtter ved å heie på Trump.
I Dagsnytt 18 forrige uke sa Marita Moltu, varaordfører i Bergen, at jeg var ufin og ubalansert fordi jeg fortalte i klare ordelag hva president Trump står for. Dette bekrefter at også i vårt eget land er det noen kristne som hyller Trump, uansett. Responsen jeg fikk på Oslo Symposium, viser at det var behov for å si ifra.
Noen mener at Trump-seieren er Guds svar på bønn fra det evangelisk-kristne USA, skrev Harald Stanghelle 14. mars. En av grunnene er flytting av den amerikanske ambassaden til Jerusalem. Men hvordan kan kristne støtte en president som går i front for at flere fattige amerikanere skal stå uten helseforsikring, som trekker USA ut av klimaavtalen, som angriper mediene og ytringsfriheten?
Trumps budskap til FN i høst var at USA ikke vil hjelpe noen som ikke hjelper dem. Vårt budskap bør være motsatte – vi må ikke bli oss selv nok! Vi må stå opp mot populismen. Vi må ta avstand fra en president som latterliggjør funksjonshemmede og snakker nedlatende om kvinner. Det forplikter å stå for de kristne verdiene.
Knut Arild Hareide, stortingsrepresentant, tidligere partileder, KrF
Misbruker antisemitt-ordet
USA-politiker Ilhan Omar kalles «antisemitt» fordi hun kritiserte staten Israel. 9.mars siterer Aftenpostens Inger Lise Hammerstrøm forsker Cathrine Thorleifsson på at Omar bruker «antisemittiske begrep» og republikaneren Cornyn på at Omar er en «gave».
De kunne ha nevnt at bak anklagene ligger Holocaust-organisasjonen IHRAs nye definisjon på antisemittisme: Kaller du Israel rasistisk fordi «Den jødiske nasjonalstatsloven» har gjort israelske palestinere til annenrangs borgere, eller sammenligner du Israels politikk med nazistenes, er du antisemitt. Og godtar du ikke IHRAs definisjon, er du antisemitt.
Godt å lese israelske Gideon Levy i Haaretz 7.mars som roser Omar: «At pro-israelske aktivister krever troskap til fremmed makt, at USAs politikere støtter Israel fordi de får penger fra den pro-israelske lobbygruppen AIPAC. Hva er galt ved disse uttalelsene? Når ble det å beskrive virkeligheten antisemittisk?» og «Når skal amerikanere og europeere slutte å løpe hver gang noen roper ‘antisemittisme’? Hvor lenge skal Israel og jødiske ledere få utnytte dagens antisemittisme som skjold mot kritikk?
John Y. Jones, frilansjournalist, cand. philol. i jødisk-amerikansk litteratur
