Barn blir forskjellige - og normale| Stein Erik Ulvund

  • Stein Erik Ulvund
    Professor dr.philos., Universitetet i Oslo
Mirakuløst nok blir de aller fleste barn helt normale selv om de har fått svært forskjellig oppdragelse, skriver Stein Erik Ulvund (bildet) som har skrevet flere bøker om temaet.

Inger-Lise Køltzows oppskrift på barneoppdragelse er tydeligvis en godt bevart hemmelighet hun ikke vil dele med andre!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I kronikken «Selvsagt finnes det en fasit for barneoppdragelse», i Aftenposten 1. mars, kommer pedagog Inger-Lise Køltzow med temperamentsfulle angrep på min bok Rakkerunger og englebarn som jeg ikke kjenner meg igjen i.

Barn blir normale – og forskjellige

Køltzow er spesielt opprørt over bokens siste kapittel «Du er den beste eksperten», der foreldre anbefales å stole mer på seg selv når de skal navigere i flommen av ekspertuttalelser om barneoppdragelse som florerer på nettet og i avisspaltene.

Kronikken fremstår som en selvmotsigelse fordi en manglende fasit ifølge Køltzow «fratar oss som foreldre tilliten til at vi klarer å manøvrere og velge for våre barn». Jeg oppfordrer jo foreldre til å lytte mindre til ekspertveldet nettopp fordi jeg har tiltro til at de fleste greier å tenke selv!

Hvis det fantes en fasit, ville majoriteten vandret rundt som psykiatriske kasus.

Forskjellsbehandling

Mirakuløst nok blir de aller fleste barn helt normale selv om de har fått svært forskjellig oppdragelse fra foreldrene sine. Hvis kronikkforfatteren hadde rett i at det finnes en fasit, ville majoriteten vandret rundt som psykiatriske kasus.

Barn er født med ulikt temperament, og søsken er ulike både fordi de ikke arver de samme genene fra foreldrene og fordi de får ulik oppdragelse. Det medfører at foreldrene behandler barna ulikt.

Foreldre får ofte ikke de barna de fortjener. Noen foreldre har utfordrende barn, mens andre har svært så enkle barn. Barn skaper sine egne utviklingsmiljøer i kraft av at de er ulike personligheter.

Ny forskning dokumenterer at i tillegg til arvens betydning er denne forskjellsbehandlingen som det medfører, en viktig årsak til at søsken blir forskjellige.

Det handler om ulike normale væremåter

Køltzow hopper bukk over at det finnes ulike typer temperament som for eksempel sosial versus tilbaketrukket eller harmonisk versus irritabel. Dette handler ikke om gode og dårlige egenskaper, men ulike normale væremåter.

De fleste barn er blandingstyper og kan ikke bombastisk plasseres i en av kategoriene. Likevel skriver Køltzow: «Er barnet ditt en utålmodig rotekopp eller egoistisk og dominerende? Vær så god, for å få råd må du velge!» Hun tror jeg vil henge merkelapper på barn, noe jeg er en sterk motstander av.

Tre enkle råd

Køltzow har ikke oppfattet hovedpoenget fordi hun tror at det finnes en fasit om barneoppdragelse. Hun utfordrer «kunnskapseliten» til å komme med allmenne råd og har oversett at boken gir tre enkle råd:

  • Gi barnet ditt betingelsesløs kjærlighet,
  • Aksepter det barnet du har fått på godt og vondt
  • Vær en tydelig voksen med klare grenser.

Hva er så Køltzows egen oppskrift på barneoppdragelse? Den er at alle barn trenger det hun kaller en «sosial stund», at foreldre må være «årvåkne når barnet er klar for det», og at de leker med barna.

Jeg kjenner hverken foreldre eller fagfolk som er uenige i dette. I sin kronikk kommer ikke forfatteren med et eneste råd som minner om en oppskrift på barneoppdragelse. Den er tydeligvis en godt bevart hemmelighet som hun ikke vil dele med andre!