«Jeg mot meg»: Mitt håp er at ungdommer skal slippe å føle seg underlige og uforståelige | Peder Kjøs

  • Peder Kjøs
Peder Kjøs er psykolog i NRK-serien Jeg mot meg, der åtte ungdommer filmer egne liv og møtes til gruppeterapi.

Hvis noen mener at taushetens tid var bedre enn åpenhetens, får vi nesten bare være uenige.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Det er ikke helt enkelt å skjønne hvor psykologiprofessor Anne-Kari Torgalsbøen vil med sine gjentagelser av kritikken mot TV-programmet Jeg mot meg i Aftenposten 2. oktober.

Noen av hovedinnvendingene – at det dreier seg om å «selge inn» sårbar ungdom for å tjene programskapernes og mine egne interesser, at det er skadelig å vise frem sårbare sider av livet sitt – er neppe bedre underbygget i det siste innlegget enn de var fra før. Disse innvendingene kan som sagt reises mot enhver dokumentarisk produksjon som prøver å formidle noe om vanskelige livssituasjoner.

Blir galt uansett

At ungdommen som deltar har «stort bekreftelsesbehov», lar vi ligge som en fortsatt lite underbygget og heller ikke særlig relevant påstand fra Torgalsbøens side. At deltagerne våre forteller en historie om seg selv som de senere ikke så lett kan korrigere, er sant nok, men dette er et valg ungdommene selv tar, i samråd med oss som lager programmet og NRK som ansvarlig kringkaster.

Her kommer vi neppe videre i diskusjonen. For Torgalsbøen blir det liksom galt uansett. Selv de vurderingene og den oppfølgingen deltagerne våre får før, under og etter innspillingen av TV-programmet, blir for henne et bevis på at deltagelsen er skadelig. Det blir som å peke på sikkerhetsbeltene som et argument mot å lage biler.

Les også

TV-produsentene skriver: «Jeg mot meg» er samtaler Norge trenger

Må ha dramaturgi

Hadde Torgalsbøen følt seg tryggere hvis vi ikke hadde tilbudt noen oppfølging og ingen fagfolk var involvert? At fremstillingen har en dramaturgisk form som Torgalsbøen kjenner igjen fra reality-TV, får vi heller ikke gjort så mye med.

I likhet med film og teater kan TV-programmer vanskelig lages uten en viss narrativ struktur, hvis vi da ikke skulle ha brukt opptakene helt uredigert – noe som ville ha vært etisk helt umulig.

Torgalsbøen reiser et nytt moment som også virker noe underlig: At det skal være noe iboende fagetisk galt i at helsepersonell bruker tiden sin på å lage TV-programmer, heller enn å yte sårt tiltrengte helsetjenester. En slik kritikk vil i så fall også ramme psykologer som bruker dagene sine til å skrive romaner og dikt, som gir råd til næringslivet, som helt skifter yrke, som tar seg et friår, eller på andre måter unnlater å bruke sin kompetanse til beste for klienter og samfunnet.

For min egen del håper og tror jeg at den offentlige delen av virksomheten min kan ha en viss samfunnsmessig verdi og ikke innebærer en uetisk sløsing med mine faglige ressurser.

Les også

Karin Yrvin skriver: Psykologprofesjonen tåler vel dagens lys, Torgalsbøen?

Vi blir neppe enige

Vi har for så vidt også tidligere diskutert grensen mellom det private, det personlige og det offentlige. Her blir Torgalsbøen og jeg neppe enige. Jeg mener fortsatt at åpenhet er et gode.

Jeg tror at det gavner alle at noen velger å stå frem og utvide rammene for hva som skal kunne snakkes om.

Ungdom som ønsker å trekke seg tilbake og hegne om sitt private, kan fortsatt gjøre dette, uhindret av at andre velger å fortelle om deler av livet sitt på TV.

Mitt håp er at unge i sine lønnkammer vil ha godt av at andre viser frem noe de kan kjenne igjen når de prøver å forstå seg selv, heller enn at de skal føle seg underlige og uforståelige, slik altfor mange har gjort. Dette er da også noe av det vi oftest hører fra unge og deres foreldre: at det gjør godt å vite at man ikke er alene og at programmet åpner for samtaler som ellers ikke ville ha vært så enkle å ta.

Hvis Torgalsbøen synes at taushetens tid var bedre enn åpenhetens, får vi nesten bare være uenige.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter