Debatt

Norge drar til Kina for å gjøre seg fet | Torbjørn Færøvik

  • Torbjørn Færøvik
    forfatter og Kina-kjenner

Forrige gang var i 1997. Torsdag reiser kongeparet på nytt statsbesøk til Kina. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB Scanpix

Regjeringen vil forandre verdens farligste diktatur ved hjelp av handel og dialog. Den strategien har hittil ikke gitt noe resultat.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mens Kina internerer flere hundre tusen muslimer, fengsler dissidenter og menneskerettighetsadvokater, kidnapper utenlandske statsborgere på fremmed jord, annekterer Sør-Kina-havet, praktiserer utstrakt tortur, henretter tusenvis av mennesker hvert år og tar i bruk historiens mest skremmende overvåkingssystem – ja, mens alt dette skjer – ivrer norske politikere for enda mer samarbeid med verdens farligste diktatur.

Les også

Mer om saken: Kongeparet vender torsdag tilbake til Kina. De har vært tettere på landets nære historie enn man kanskje skulle tro.

Norge lar seg friste

Forholdet mellom Norge og Kina ble «normalisert» i 2016. Kort etter ble forhandlingene om en frihandelsavtale gjenopptatt. Ja, for frihandel med Kina er visstnok bra. Forhandlingene har pågått i det stille uten plagsomme pressefolk på gangen.

Men det er ingen hemmelighet at de har vært vanskelige, for i august ba Kina om «fortgang» i dialogen. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide kvitterte med å forsikre om at en frihandelsavtale med Kina hadde «topp prioritet» i Regjeringen.

Torbjørn Færøvik Foto: Privat

«Målet er å fremforhandle en moderne avtale som inneholder temaer som konkurranse, offentlige anskaffelser og e-handel, i tillegg til tradisjonelle områder som varer, tjenester og investeringer», sa Søreide. Bare to europeiske land, Island og Sveits, har hittil latt seg friste til å signere frihandelsavtaler med Kina. Norge kan altså bli det tredje.

Fri vilje er eliminert

I dag reiser kongeparet på offisielt besøk til Kina. I tillegg til utenriksministeren og næringsministeren blir et stort antall andre, rundt 300 personer, med på ferden. De fleste representerer norsk næringsliv. Det er naturligvis ingen grunn til å klandre kongen og dronningen for denne reisen. De utfører de oppgavene Regjeringen pålegger dem.

Kina-besøket begrunnes med at Kina er så overmåte viktig for Norge. Landet vokser jo så fort, det er der det skjer. Er vi ikke til stede, går vi glipp av et stort og lukrativt marked.

Vi har ikke noe valg, sies det. Vår egen frie vilje er altså eliminert.

Tenk om Regjeringen hadde vist den samme omsorg for vårt eget Europa. Et Europa som knaker i sammenføyningene, og som kunne trenge helhjertet norsk støtte, vår ringe størrelse til tross. Når reiste kongeparet, Regjeringen og flokken av norske næringslivsledere i samlet flokk til Tyskland, Frankrike eller Italia?

Les også

Trump leder 1–0, men Kina står imot. Handelskrigen kan bli til kald krig. | Kommentator Øystein K. Langberg

Vage og redde politikere

Norge teller bare 5,5 millioner innbyggere. Det europeiske markedet med sine 750 millioner innbyggere er likevel for lite for oss. Derfor må vi til Midtens rike med sine 1,4 milliarder. At Kina knapt nok har et fungerende rettsvesen, og at hele samfunnet, fra topp til bunn, er gjennomsyret av korrupsjon, ties det om. Det passer ikke inn i fortellingen om det lovede land.

Og hvem tør påstå at vi nå og da må ty til bestikkelser for å vinne kontrakter i Kina? Å nei, slikt gjør ikke gode nordmenn.

Kina representerer det stikk motsatte av alt vi står for. Ikke fordi det er noe galt med kineserne, men fordi landet styres av et regime som aldri har vært på valg og som tyr til skremsler, tvang og vold for å klamre seg til makten. Norske politikere forteller oss at de har et ønske om å forandre Kina ved hjelp av handel og dialog.

Hittil kan de ikke vise til ett eneste resultat. Derimot ser vi at Kina har klart å forandre norske politikere. De er blitt vagere og reddere, og hver gang noen utfordrer dem til å si noe fornuftig om diktaturet, virker det som om de tygger på en stor deigklump.

Les også

Undertrykkelsen av minoritetsgrupper i det vestlige Kina er «noe av det mest grusomme som skjer i verden i dag», advarer amerikansk senator.

Kanskje kommer Kina

Norge og Kina opprettet diplomatiske forbindelser så tidlig som i 1950. Ja, vi skal ha kontakt. Kina er en realitet, rundt 20 prosent av menneskeheten. På flere områder, som miljø og helse, kan norske aktører bidra med verdifull ekspertise og kunnskap.

Poenget er at vi må tenke oss om for hvert skritt vi tar. Ved å ivre for en frihandelsavtale legger Regjeringen opp til økt handel og, på sikt, en massiv norsk eksponering overfor Kina. Kinesiske selskaper vil etter hvert komme tungt inn i norsk økonomi både på anbudssiden og som investorer. Det er ikke i Norges interesse.

Det gjør oss sårbare for kinesiske trusler og mottiltak og kan i en gitt situasjon sette oss i en alvorlig klemme.

Sporene skremmer allerede. Når våre politikere allerede i dag går på tå hev overfor Kina og knapt nok tør si et forstandig ord, hva da om fem, ti eller 15 år?

Hvor er debatten?

Ennå er varestrømmen mellom Norge og Kina forholdsvis beskjeden. I fjor gikk bare 4 prosent av norsk eksport til Kina, mens 9 prosent av importen kom derfra. Det betyr at Regjeringen ennå har tid til å tråkke på bremsepedalen – om den vil. Men den vil ikke.

Regjeringen synes å betrakte Kina som et hvilket som helst land. Jo mer handel, desto bedre. Fraværet av dypere analyser og geopolitisk tenkning er oppsiktsvekkende.
Både i og utenfor Europa pågår interessante debatter om hvor tett frie, demokratiske land skal knytte seg til Kina. I Norge er debatten ikke-eksisterende. Det forteller mye.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kina
  2. Kongehuset