Et innvandringspolitisk sommerteater | Harald T. Nesvik

Det startet med «tafsivaler» i Sverige og endte med en ærlig, norsk politiinspektør.

Det har lenge vært en vedtatt sannhet i norsk politikk at innvandring er bra, at kulturelt mangfold i all hovedsak beriker, og at vanskeligheter med integrering vil «gå seg til». I tillegg sies det at innvandring er tvingende nødvendig for å holde landets økonomi i gang.

Problemet er at dersom du hevder dette i dag, snakker du mot det meste av tilgjengelig fakta. Likevel blir du lyttet til, fordi du representerer konsensusen til den kompakte majoritet. Snakk imot og du blir raskt stemplet.

Første akt: Seksuelle overgrep på festivaler

Første akt på sommerteateret begynte med det som på folkemunne ble kalt «Tafsival». I Sverige har det utviklet seg en trend av seksuelle overgrep på festivaler, begått av migranter og flyktninger. Mot unge jenter som dels ennå ikke hadde rukket å komme i tenårene.
Det er lite som tyder på at dette er overgrep som skjer spontant utløst av at innesperrede lyster eksploderer i møte med en ny og ukjent kultur av lettkledde europeiske jenter. Det synes mer som seksuelle masseovergrep utført av mennesker som har uakseptable holdninger, som ikke er et fritt samfunn verdig. Løsningen svenskene kom opp med, var en holdningskampanje hvor de laget armbånd med teksten «Tafsa inte». Disse ble delt ut på festivaler, og da skulle man vel tro problemet var løst? Det hadde vært komisk om det ikke var for de tragiske realitetene som ligger bak.

Andre akt: Löfven på Utøya

Stefan Löfven innledet andre akt da han talte på sommerleiren til AUF. Da Löfven skulle beskrive samfunnets største problemer, sammenlignet han flyktning- og migrasjonskrisen med «digitalisering». Ja, du leste rett. Sveriges statsminister mener i fullt alvor at å håndtere masseinnvandringens utfordringer, integrasjonsproblemer og massive utenforskap, er en utfordring på linje med digitaliseringen av samfunnet. Jonas Gahr Støre og Mani Hussaini lyttet. De så forbi rapportene om den eksplosive økningen av vold, drap og gjengkriminalitet, fremveksten av islamisme og parallellsamfunn.

Så forbi at Sveriges statskasse snart er tom fordi de vil komme til å bruke et tresifret antall milliarder kroner på «integrering» hvert år. De så forbi at Sveriges innvandring ikke bare har nådd bristepunktet, men at det er overskredet. Vårt nabolands økonomiske-, kulturelle- og demografiske bærekraft er kraftig svekket.
For det passer ikke i historien de vil forteller. Der er innvandringen bare en ressurs, på lik linje med digitaliseringen av samfunnet. De er begge muligheter maskert som problemer, ifølge Löfven. Vi kunne kanskje kalt andre akt en komedie. Men bismaken for det svenske folk som må bære byrden av politikere som ikke våger snakke om de reelle utfordringene på en ærlig måte, er for bitter.

Tredje akt: «10 bud for bedre integrering»

Tredje akt ble et blaff. Partiene som i fjor på sine landsmøter inviterte historiens største flyktningstrøm til Norge, hadde dannet et utvalg som lanserte et notat de kalte «10 bud for bedre integrering». Leser man notatet, ser man at det er fraværet av bud som er problemet. Når det kommer til segregering og seksualisering av muslimske jentebarn, ønsker hverken SV, Ap, Sp, KrF eller Venstre forbud mot dette. De synes riktignok hijab i grunnskolen er uheldig, men ikke uheldig nok til å forby. De ønsker heller ikke et forbud mot niqab, det mest kvinnediskriminerende plagget som finnes, i det offentlige rom. De ønsker mer snakk.

Fjerde akt: En ærlig norsk politiinspektør

Helten i denne sørgelige sommerhistorien skulle ikke komme før i akt fire. En ærlig norsk politiinspektør tok bladet fra munnen og sa det få andre våger å si. «Kvinner og barn ofres på asyl- og flyktninginstituttets alter». Han påpekte sine erfaringer om hvordan asylsøkere sto for en uforholdsmessig stor andel av grov kriminalitet som knivstikkinger og voldtekt i sitt politidistrikt. Han konstaterte at politikere, med et minimum av realitetsorientering, vet at vold og kriminalitet øker som en følge av økt innvandring. Når politiinspektøren trekker frem eksempler om norske barn som er blitt voldtatt av asylsøkere, så gjør han det for å illustrere at en naiv tilnærming i asyl- og innvandringspolitikken får enorme kostnader for enkeltmennesker. Ingen andre enn gjerningsmannen har skyld, men i samfunnet bærer vi politikere et ekstra ansvar for hvilken tilstand vi setter vårt eget land i.

Da Jonas Gahr Støre i fjor inviterte 10.000 syriske flyktninger til Norge, visste han godt at invitasjonen ville ha sin pris. Vi i Frp advarte om at kostnadene som både samfunnet og enkeltmennesker må betale, kunne bli svært høye. Og det er greit å merke seg at dette er kostnader Arbeiderpartiet og Støre mener samfunnet skal ta. Fremskrittspartiet mener at kostnaden allerede er for høy.
Politiinspektøren ble raskt en «folkefiende». Misbruk av stillingstittel, rasistiske påstander og udokumenterte kriminalitetstall, skrek asylaktivistene i kor. Det er ikke risikofritt å formidle fakta i 2016.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter