Lurer du på om du er transkjønnet? Ikke les aviser! | Anki Gerhardsen
Norsk presse har bare én måte å dekke det transseksuelle feltet på: Dyrking av stereotypier og servil feiring av alvorlig medisinsk behandling – også av barn.
For et par uker siden var forsiden til Avisa Nordland viet to 16 år gamle tvillinger fra Glomfjord. De skal straks i gang med fullt kjønnsskifte og gledet seg intenst til å bli gutter. Tittel på reportasjen: «De er født i feil kropp».
Tittelen er representativ for måten norsk presse har formidlet livet, tilværelsen og mulighetene for de kjønnsusikre i årevis:
Norske Emma (13) er en jente fanget i en guttekropp (TV 2).
Noen mennesker er født i feil kropp (Klassekampen).
Stortingskandidat for Frp: Født i feil kropp (Nordlys).
Noen som har presentert forskning?
Språket er et mektig virkemiddel, og slike formuleringer signaliserer tydelig holdning, først til et trangt normalitetsbegrep, deretter til mulig løsning.
For feil og fangenskap er selvfølgelig noe man må komme seg ut av for enhver pris, og da er ikke veien lang til Rikshospitalets seksjon for transseksualisme. Her har pågangen fra barn i alderen 5–18 år økt kraftig de siste årene, og stadig flere godt voksne banker på døren.
Det burde pressen også gjøre. For å undersøke hvor mye helsevesenet egentlig vet, både om transseksualitet og om konsekvensene av omfattende hormonell og kirurgisk behandling – også på lang sikt.
For hvem har lest en reportasje i norsk dagspresse som går forskningen kritisk etter i sømmene? Er det i det hele tatt noen som har presentert hva slags forskning som finnes, og kanskje særlig hva slags forskning som ikke finnes?
Hva gjør journalistene?
På hjemmesiden til Rikshospitalet står det at de ikke vet hva transseksualitet skyldes, at de skal prøve å finne ut om det har noe med biologi å gjøre, at de ønsker å sette i gang forskningsprosjekter for å kartlegge følgene av pubertetsutsettende hormonbehandling og hva dette gjør med hjerneutviklingen.
Er det noen som spør Rikshospitalet om barn og ungdommer blir prøvekaniner mens de forsker?
Og hva med foreningen for transpersoner? De er en markant politisk aktør. Er det noen journalister som stiller kritiske spørsmål der i gården? Eller som leter opp divergerende stemmer?
Hvor gjør de usikre av seg? Hvor er de som angrer?
Ja, hva gjør egentlig journalistene for å gi publikum et bredt og nyansert bilde av hva et kjønnsusikkert liv kan være?
Pressen svikter sitt ansvar
Mitt inntrykk er at de gjentar seg selv.
Om og om igjen er det de som feirer kjønnsskiftet, som intervjues. Om og om igjen er det kritikk av systemet for ikke å la kjønnsskiftet gå lettere, fortere, enklere.
Hva gjør egentlig journalistene for å gi publikum et bredt og nyansert bilde av hva et kjønnsusikkert liv kan være?
I stedet for å vie ut kjønnsrammene, banker pressen inn en forestilling om at det dypt inni enhver finnes noe ekte, helstøpt. Noe som naturen har kludret til, men som kirurgene kan fikse.
Kanskje blir det sånn fordi transkjønnedes vanskelige situasjon fører dem rett til pressens kategori for «undertrykket».
Og foran den forvandler journalistene seg til riddere for det de tror er den gode sak.
Der løser kritiske spørsmål seg opp i angsten for å krenke, men dermed svikter også pressen sitt ansvar for at ulike syn skal komme til uttrykk.
Og enda verre: tvilende barn, unge og deres foreldre får ikke lese om andre tvilere og andre måter å håndtere livet på.
For fra avisforsidene stråler de skråsikre og bestemte: Født i feil kropp: Julie (14) var gutt – nå gleder hun seg til å bli kvinne (Dagbladet).
Vet forresten forskerne om alle forblir like sikre og strålende livet ut?
På Twitter: @Anki_Ger
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
