Debatt

Kort sagt, torsdag 19. mai

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Laks. Psykisk helsevern. Barn. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Håpet er ikke ute for den norske oppdrettsnæringen

Forfatterne Simen Sætre og Kjetil Østli stiller i en kronikk i Aftenposten 11. mai spørsmålet: «Hvorfor fortsetter den norske grønnvaskingen av laksen?»

Håpet er ikke ute for den norske oppdrettsnæringen. For vi kan faktisk bruke norske naturressurser som ikke konkurrerer med menneskemat som bærekraftig laksefôr.

Kronikkforfatterne tar opp flere viktige punkter. Blant annet hvordan vi bruker importerte soyabønner og villfisk i fôrproduksjonen. Derfor jobber forskere med å finne de lokale alternativene. Og ikke minst er det forskere som jobber frem teknologien for å få dette til.

Foods of Norway er et senter for forskningsdrevet innovasjon ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Senteret jobber frem nye og mer bærekraftige måter å fôre laksen på, i tillegg til andre husdyr som kylling og storfe.

Teknologien som utvikles, skal skape fullverdige proteinkilder fra norsk skog og tare ved hjelp av restråstoff fra blant annet slakteindustrien. Det disse ressursene har til felles, er at de ikke konkurrerer med menneskemat. De er lokale, og de er underutnyttede i dag. De kan brukes for å dyrke gjær, som er en høyverdig og proteinrik fôringrediens.

En oppskalering av denne teknologien vil gjøre at vi i fremtiden kan bruke norske bærekraftige naturressurser som fôr til laks og husdyr.

Dette vil ikke endre akvakulturnæringen i Norge over natten. Men det viser likevel at vi har mulighetene med beslutningstagerne på lag til å gjøre fremskritt og skape en langt mer bærekraftig, norsk oppdrettsnæring.

Margareth Øverland, professor ved NMBU og senterleder for Foods of Norway


Det må bli enklere å få psykisk helsehjelp

Seks ansatte ved Bup Syd ved Oslo universitetssykehus skriver i Aftenposten 26. april at de er bekymret for at en vurderingssamtale som regjeringen ønsker å innføre etter henvisning til psykisk helsehjelp, vil skvise kapasitet og ressurser fra allerede hardt pressede spesialister.

Best bruk av fagkompetansen i psykisk helsevern er en viktig debatt, men forslaget til regjeringen om vurderingssamtale praktiseres allerede uten at det rammer bruk av fagressurser. Altfor mange avvises fra psykisk helsehjelp selv med henvisning.

Vi må få ned køen og øke kapasiteten. Et viktig grep er derfor å innføre en vurderingssamtale som kan kartlegge og prioritere bedre de som står i kø, og gi raskere og mer tilpasset hjelp.

Vårt mål om at alle skal få muligheten til en vurderingssamtale, kan løses på flere måter. Det kan gjøres på Bup, som de har gjort i Tromsø med bupskolen.no. Der får alle som blir henvist til Bup, en såkalt mulighetssamtale for å avklare henvisning. Vurderingssamtale vil ikke innføres som en pasientrettighet, men som et mål.

Vi skal gå gradvis frem. Vi har startet med å be sykehusene om å legge til rette for vurderingssamtaler til barn og unge som blir henvist til psykisk helsevern. Det nye oppdraget til sykehusene kommer også med en økning på 700 millioner på sykehusbudsjettene for nettopp å øke kapasitet og kvalitet på helsehjelp.

Cecilie Myrseth, stortingsrepresentant og helsepolitisk talsperson i Arbeiderpartiet


Nedbyggingen av sengeplasser må stanses

Aftenposten skriver på lederplass 10. mai at nedbyggingen av sengeplasser innen psykisk helsevern må ta slutt. Regjeringen er helt enig med Aftenposten.

Derfor har vi stilt krav til helseforetakene om at det skal være høyere aktivitet i både døgnbehandling og poliklinikk i 2022 sammenlignet med 2021. Vi må beholde, men trolig også styrke, døgntilbudet for noen grupper.

I 2022 økte vi sykehusenes grunnfinansiering med 350 millioner kroner for å legge til rette for økt behandling i psykisk helsevern og rusbehandling. Vi har også satt av 350 millioner kroner blant annet for å styrke lavterskel helsetilbud i kommunene. Vi har bedt sykehusene satse på psykisk helse for barn og unge. I januar økte vi sykehusrammen ekstraordinært med 1,5 milliarder.

Vi jobber også med en opptrappingsplan for psykisk helse, som skal legges frem neste år. Vi satser særlig på 1) forebygging, 2) lett tilgjengelige tilbud av høy kvalitet og 3) gode og sammenhengende tjenester for dem med aller størst behov.

Ingvild Kjerkol, helse- og omsorgsminister (Ap)


Skivebom om barnehageprogram

Doktorgradsstipendiatene Anniken Lind og Elin Førde bekymrer seg i en kronikk i Aftenposten 1. mai for innføringen av pedagogiske programmer i barnehagene. Kronikkforfatterne kommer skjevt ut når de bruker programmet «De utrolige årene» (DUÅ) som eksempel. Vi kjenner oss ikke igjen i de beskrivelsene som er gjort i kronikken.

Vågan kommune er en liten kommune i Lofoten som har gitt tilbud til foreldre, skole og barnehage om opplæring i tiltak fra DUÅs programserie i mange år. Slik vi kjenner programmet, har programutviklingen vært i en dynamisk prosess med evaluering og endringer. Dette er ikke et program med fast oppskrift på hvordan ting skal gjøres.

Målet for programmet er å forebygge og å utvikle gode måter å møte samspillsvansker på. At barnet skal møtes som et subjekt i relasjonen gjennom forståelse, er for oss en selvfølge. Den voksnes evne til mentalisering er avgjørende i møte med barnet som subjekt.

I DUÅ er det ikke snakk om å ignorere barnet, slik kronikkforfatterne hevder, men derimot å overse noen konkrete negative handlinger, ikke barnet.

Vi er i stedet på jakt etter de gylne øyeblikkene for å gi positiv oppmerksomhet. Suksessfaktorene i DUÅ-programmene er søkelys på at de voksne skal endre sine handlingsmønstre i møte med barnet.

Vår erfaring er at krevende situasjoner i en barnehage løser seg tidligere i DUÅ-opplæringen gjennom relasjonsbygging. «Tenkepausestol» som kronikkforfatterne snakker om, er ikke et begrep som vi benytter. «Tenkepause» har en minimal plass i opplæringen.

Det er et tiltak som eventuelt kan inngå i en gjennomarbeidet behandlingsplan sammen med andre samarbeidspartnere og foreldre. Det gjøres alltid etter inngående arbeid med å styrke relasjonen til barnet. Her snakker vi om reguleringsstøtte til barnet og at det barnet trenger når ting blir fryktelig vanskelig for dem, er de voksnes støtte.

Vi snakker ikke om «time out» for barnet, men derimot om «time in» for den voksne for at barnet skal føle seg trygg, betydningsfull og lære å regulere følelsene sine når det har det vanskelig.

Solvi Laupstad, pedagogisk-psykologisk rådgiver og kursleder

Trine Arntsen, rådgiver barneverntjenesten og kursleder

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Laks
  2. Grønnvasking
  3. Oppdrettsnæring