Debatt

Intensivkapasiteten som begrenser friheten

  • Henrik Vogt
    Lege og postdoktor, Senter for medisinsk etikk, UiO
Hvor god eller dårlig vil egentlig den oppskalerte intensivhjelpen bli? spør lege og forsker Henrik Vogt.

Intensivkapasiteten avgjør når vi stenger ned. Nå må vi snakke om hva som er «god nok» intensivhjelp.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

For et par uker siden var jeg på et utested. Den unge kvinnen i baren sa de måtte stenge tidlig for omorganisering på grunn av ventede tiltak. Jeg spurte om det var vanskelig for dem. Da brast hun i gråt. Frykten for å miste jobb, lønn, trygghet, bolig og venner tynget.

Det er mange som henne, og alle påvirkes. I denne nasjonale krisen der ulike verdier må veies opp mot hverandre, trengs derfor et bredere perspektiv enn bare sykehusmiljøenes.

Jeg tror på helsepersonell

I Aftenposten 6. desember gjør de ledende intensivlegene Jon Henrik Laake og Dag Jacobsen ved Oslo universitetssykehus krav på å få definere hele historien om overbelastet kapasitet på sykehusene med henvisning til at «helsepersonell må bli trodd».

Jeg tror på helsepersonell. Men det er en forskjell på å tro på sykehusarbeideres beskrivelse av en belastende situasjon, og det å ukritisk «tro på» sykehusledere, fagforeninger og helseforetaks fremstilling – eller å «tro på» at profesjonelle i én sektor nøkternt skal veie sine verdier mot andres.

I denne pandemien har vår velferdsstat satt som et kriterium at alle alvorlig syke som kan tåle det, skal få den mest høyteknologiske, intensivmedisinske hjelp. Ellers stenger vi ned. I denne situasjonen kommer intensivmiljøet – med leger og sykepleiere – i en unik posisjon der hele samfunnet avhenger av én begrenset ressurs: deres kompetanse. Da er det vel rimelig at vi kan ha en diskusjon om denne ressursen kan økes?

Hvor god eller dårlig vil egentlig den oppskalerte intensivhjelpen bli?

Det trengs fleksibilitet

Det er viktige ting Laake, Jacobsen og jeg later til å være enige om:

For det første at intensivavdelinger ikke har god nok kapasitet til å håndtere pandemibølger (det er dette jeg kaller «svikt», ikke helsevesenets generelle pandemihåndtering).

For det andre at ansvaret ikke hviler på helsepersonell, som gjør en kjempejobb, men på politikere og ledelse.

For det tredje at intensivavdelingene bør ha et løft i fast, stående kapasitet.

Men selv om den økes noe, er det grenser for hvor store pandemibølger en fast, stående kapasitet kan håndtere.

Det trengs en fleksibilitet, en «bølgekapasitet». Derfor har de regionale helseforetakene også laget planer for å skalere opp intensivkapasiteten midlertidig i pandemien. Det er slikt skapt en forventning om at landet maksimalt skal ha 1200 – eller eventuelt 800 – intensivplasser. Til vanlig har sykehusene i landet rundt 250 intensivplasser.

Det ligger nå totalt rundt 300 intensivpasienter på norske sykehus til sammen – uansett diagnose. Kun i overkant av 100 av dem er nå covid-19-pasienter. Totalkapasiteten er altså på strekk, men er ikke økt mye.

Kvalitetskravene blir avgjørende

Som flere leger og forskere spør i Dagbladet 7. desember: Hvorfor brukes ikke opptrappingsplanene i større grad?

Mangelfullt og slitent personell, plassproblemer, organisatoriske forhold samt tap for pasienter som får utsatt behandling, nevnes som grunner.

Men en annen faktor virker helt sentral: Kvalitetskrav.

Folket fortjener en avklaring som gir forutsigbarhet

Opptrappingsplanene vil innebære bruk av sykepleiere som kan være trent opp på kortere tid, men ikke har full intensivkompetanse. Som et eksempel Dagens Næringsliv i februar i år argumenterte Laake – som også er fagforeningsleder i Norsk anestesiologisk forening – for at de er uten forståelse av tilstandene og ute av stand til å beherske utstyr. Han hevdet bruk av dem vil innebære «svært høy dødelighet» og «hjerteskjærende» scenarioer.

Dette skaper følgende situasjon: Kvalitetskravene intensivmiljøet stiller til hjelpen, ser ut til å bli avgjørende for at man ikke skalerer opp intensivkapasiteten mer. Dermed må samfunnet i stedet innføre strenge tiltak på et tidlig tidspunkt i smittebølger.

Når hele samfunnet er avhengig av denne intensivressursen, og så mye står på spill: Bør ikke da hva som kan regnes som «god nok» intensivhjelp i denne krisen, diskuteres grundig av flere aktører – også offentlig? Dette er også en politisk prioritering, og avveiningen av optimal intensivhjelp mot andre hensyn er et viktig etisk spørsmål.

Finnes det forskning?

Hvor god eller dårlig vil egentlig den oppskalerte intensivhjelpen bli? Finnes det forskning? Er det ikke mulig å kurse sykepleiere over kortere tid i spesifikke oppgaver i intensivhjelp?

Mer generelt: Finnes det virkelig ingen flere konstruktive løsninger for hvordan kapasiteten kan økes på kort sikt, når så mye står på spill?

I medieoppslag har ledere i intensivmiljøet, og spesielt Laake, gått ut og kalt opptrappingsplanene en «bløff» og et «bestillingsverk fra toppledelsen i de regionale helseforetakene» (Filter Nyheter, 10. desember). Midt i krisen virker altså intensivlegenes leder ikke å være på linje med sykehusenes ledelse.

Terje Rootwelt, direktør i det største regionale helseforetaket, Helse sørøst, er i Morgenbladet 10. desember tydelig på at sykehusene har «mer å gå på».

I skrivende stund er kun noe mer enn 10 prosent av den ordinære, elektive virksomheten tatt ned (utsatt) på kjempesykehuset Oslo Universitetssykehus for å gi plass til koronapasienter.

Det er forståelig at 1200 intensivplasser er et tall for en ekstrem og kortvarig situasjon. Men det er mange muligheter mellom dagens 300 og 1200. Folket fortjener en avklaring som gir forutsigbarhet.

Hvor mange covid-19-pasienter på intensiv ser sykehusledelse og intensivledelse for seg at landet kan håndtere i denne og kommende koronabølger?

  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les også

  1. Henrik Vogt: Pandemibølgen og det slitne sykehuset

  2. Laake og Jacobsen, OUS: Ansatte i helsetjenesten sier at ressursene ikke strekker til. De må bli trodd.

  3. Hva mener du vi skal nedprioritere, Vogt?

  4. Bjørn Atle Bjørnbeth, OUS: Å planlegge for «å skyve belastningen fra sykehusene og ut på andre aktører i samfunnet» er ikke vår agenda

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Sykehus