I 20 år har reindriftssamene kjempet. Så viser det seg at siste ord likevel ikke er sagt.

  • Silje Karine Muotka
Reinsdyr vandrer rundt vindmøllene på Storheia vindpark på Fosen.

Staten må nå bidra til å skape klarhet i hvordan myndighetene fremover skal unngå å krenke samenes rett til kulturutøvelse.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Høyesterett har fastslått at Nord-Europas største vindkraftanlegg på Fosen i Trøndelag hverken har gyldig driftstillatelse eller har lovlig tilgang til området. To måneder etter foregår driften som før.

Det blir stadig mer problematisk jo mer tiden går.

Sammen med olje- og energiminister Marte Mjøs Persen (Ap), reindriftsutøverne og representanter for utbyggerne var jeg 12. november og så på det ulovlige anlegget.

Jeg sto sammen med stillferdige reindriftssamer. I 20 år har de kjempet mot politikere på alle nivåer, pengesterke investorer og selveste staten, som til slutt også åpenbarte seg med regjeringsadvokaten for å være partshjelp til utbyggerne.

Jeg tror ikke det bare var jeg som ble sterkt beveget av å tenke på de menneskelige kostnadene de har tatt og fortsatt tar for å forsvare sin levemåte og tilhørighet til sitt folk.

Men så viser det seg at siste ord likevel ikke er sagt.

Det må være ganske åpenbart at departementet lojalt følger Høyesteretts dom

Forsterke og forlenge konfliktene

Fra staten er det ikke kommet noen beklagelse for feilen som er gjort. Det er heller ikke gitt noen garantier for at feilen skal rettes så langt det overhodet er mulig.

I stedet hører vi at det skal skje en prosess om prosessen, og den skal visstnok være grundig. Prosesser kan være viktige. De kan også være uforståelige og obstruerende.

Det må være ganske åpenbart at departementet lojalt følger Høyesteretts dom og raskt fatter formelt vedtak om at konsesjonene er ugyldige. Med det som nytt utgangspunkt må et arbeid gjennomføres for at reineierne på kort og lang sikt får sikret sin rett til å utøve sin næring og kultur.

En prosess på grunnlag av tvilsomme domstolkninger og som legges opp på utbyggernes premisser med omgjøring eller nytt konsesjonsvedtak samtidig som virksomheten fortsetter, er ingen etterlevelse av Høyesteretts dom.

Det vil hverken bygge på dommens solide bevisgrunnlag eller på dommens klare rettsforståelse av at en byttehandel mellom utbygger og reindriften ikke sikrer at folkeretten overholdes.

Det vil tvert imot forsterke og forlenge konfliktene.

Hvordan unngå å krenke samenes rett

Fosendommen har også virkninger utover selve saken. Staten må nå bidra til å skape klarhet i hvordan myndighetene fremover skal unngå å krenke samenes rett til kulturutøvelse.

Det kan blant annet gjøres ved å lovregulere grensen for inngrep i det samiske naturgrunnlaget.

Jeg ser ingen grunn til å vente med et slikt lovarbeid. Det må tenkes nytt om ny økonomisk utvikling i områder der samisk kultur er avhengig av natur- og ressursgrunnlaget.

Sametinget må settes i stand til å være en reell medspiller som gis rammer til å være en næringspolitisk utviklingsaktør. Ikke en motspiller som må overvinnes fra sak til sak.

Samisk samtykke

Seriøse investorer og utbyggere må ta ansvar for å etterleve menneskerettighetene, også i Norge. De kan ikke iverksette virksomhet uten samisk samtykke.

Derfor må de bidra til å sette samiske rettighetshavere i stand til å inngå i åpne og kritiske forhandlinger der løsninger formes og ikke forsvares.

Det er en stor jobb som må gjøres. Det er bare å ta på arbeidshanskene og sette i gang.