Debatt

Ytterligere avindustrialisering av Europa er en geopolitisk katastrofe

  • Ola Borten Moe
    Nestleder i Senterpartiet og forsknings- og høyere utdanningsminister
Ola Borten Moe (på bildet) svarer på kritikken fra Kjetil B. Alstadheim om hvorfor han er kritisk til europeisk energipolitikk.

Europa trenger både kjernekraft og gass i rikt monn for å balansere ut væravhengig vind- og solkraft.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I en kommentar 23. juli kritiserer Alstadheim meg for å ha promotert norsk gass som en viktig del av løsningen for Europa. At norsk gass er problemet er en absurd analyse.

Alstadheim tar feil i nesten alt han skriver, bortsett fra én ting:

Han har rett i at hetebølgen ikke er kommet til Trøndelag. Her har vi hatt tidenes dårligste sommer – regn og kaldt. Men det betyr på ingen måte at vi ikke har fått med oss hetebølgen i Europa og andre steder.

Konsekvenser av rasjonering

Vi har også fått med oss at det er krig og energikrise i Europa, selv om strømprisene i Trøndelag knapt har vært lavere noen gang. Det snakkes nå for alvor om rasjonering av energi til vinteren både i EU og her hjemme. Selv uten rasjonering har prisene på energi nådd slike høyder at de kan ødelegge privatøkonomien til flere hundre millioner europeere.

Energifattigdom er blitt et begrep stadig flere må forholde seg til.

Hvordan industri og næringsliv vil forholde seg over tid til mye høyere energipriser i Europa enn i resten av verden (gassprisen er nå syv ganger så høy som i USA), trenger man neppe en master i økonomi for å finne ut av. Det som ytterligere er en skikkelig giftpille det er skrevet mindre om, er konsekvensene av rasjonering.

Det er åpenbart at industrien må stenge ned før husholdningene mister lys og varme. Men hvordan skal et ansvarlig styre i ethvert selskap forholde seg til et samfunn der energien ikke bare er mye dyrere enn andre steder, men at den i tillegg rasjoneres og kan forsvinne?

Kritisk til europeisk energipolitikk

Jeg mener at en ytterligere avindustrialisering av Europa er en geopolitisk katastrofe for oss. Det er hverken sosialt eller økonomisk bærekraftig, og det vil dessuten øke klimagassutslippene. Dette fordi det som ennå er igjen av europeisk industri, sannsynligvis er langt mer effektiv enn alternativene.

Jeg er derfor kritisk til en uansvarlig europeisk energi- og klimapolitikk, der land som Tyskland har kvittet seg med alt de ikke liker, uten å ha noen annen god plan enn Gazprom og Putin som alternativ. I mangel på noe annet fyrer Tyskland og mange andre nå opp alt som finnes av kullkraft.

Konsekvensene av egen energipolitikk er derfor svært høye energipriser, dårlig forsyningssikkerhet og svært høye og økende utslipp. Det er med andre ord langt mellom lyspunktene.

Alstadheim har merkelig nok få problemer med de faktiske konsekvensene av politikken som er ført utover at det har gjort Europa «sårbart». De Grønne sitter nå med ansvaret for energipolitikken i den tyske regjeringen og åpner alle kullkraftverk de kommer over. Kan det være at selv det tyske miljøpartiet er mer realitetsorientert enn norske aviskommentatorer? Kanskje kan vi bruke mer tid på å diskutere faktiske konsekvenser av den politikken som føres fremfor intensjonene som ligger bak?

Det Alstadheim derimot har et problem med, er at jeg som energiminister promoterte norsk gass i EU generelt og i Tyskland spesielt. Det er altså norsk gass som er problemet i ligningen. Det er en absurd analyse.

Avhengig av kjernekraft og gass

Selvsagt har Norge interesser av å selge gass til Europa, men Europa har langt større interesse av Norge – et vennligsinnet og forutsigbart demokrati som produserer og selger energi til dem. Det er russisk gass, Putins vilje til å bruke energi som pressmiddel og Europas avhengighet av et stadig mer autoritært og uberegnelig Russland som er problemet. Og som en logisk konsekvens – det er mer annen gass, ikke minst norsk, som er en viktig del av løsningen.

Denne analysen er hverken ny eller egenprodusert. Washington presset på for at Norge skulle bygge ut Trollfeltet på 80-tallet, for å redusere europeisk avhengighet av russisk gass. Det samme så vi nå i forbindelse med den nye gassrørledningen fra Russland til Tyskland – USA var imot, og det måtte en invasjon til for å stanse den.

Hva fremtiden vil bringe, er det få av oss som vet for sikkert, bortsett fra at virkeligheten har en tendens til å banke på døren. Så at kjernekraft og gass fra kilder EU føler seg trygge på, kommer til å få en renessanse i europeisk energipolitikk, er åpenbart, og for så vidt allerede et faktum knyttet til den mye omtalte taksonomien. Europa trenger begge deler i rikt monn for å balansere ut væravhengig vind- og solkraft.


Deler av innlegget er endret med godkjenning fra forfatter i etterkant av publisering. (25. juli, 21:54)


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Energipolitikk
  2. Gass
  3. Kjernekraft
  4. EU
  5. Krigen i Ukraina