Debatt

Det er sunt å være redd. Det farlige er når vi begynner å mislike den uvaksinerte naboen.

  • Tor Syrstad
    Tor Syrstad
    Psykolog og statsviter
Dugnaden er over. Da tyr vi til den siste muligheten vi har: Vi finner noen å legge skylden på. Vi utpeker syndebukker, skriver innleggsforfatteren.

For vi har sett det før. Historien er full av små og store katastrofer med transformert frykt som drivstoff.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er sunt å være redd. Når flom, tornado eller rovdyr nærmer seg byen vi bor i, er vi helt avhengige av å lytte til kroppens signaler og mobilisere en kraft vi ikke visste at vi hadde.

De siste årene har da også frykten vist seg fra sin beste side. Det var de engstelige lederne som lyktes best i pandemiens første fase. Når frykt fungerer, får den oss til å holde sammen. Vi finner krefter til å søke trygghet både geografisk, mellommenneskelig og i oss selv.

Dugnaden er over

Det er likevel ingenting vi frykter mer enn frykten selv. Mennesket har derfor funnet utrolige metoder for å unngå frykten. Én slik metode er å transformere redselen til andre følelser, positive eller negative. Kjærligheten blomstret i mange forhold da samfunnet stengte ned. I andre hjem begynte far plutselig å slå mor. Daglig så vi at frykten banet vei for helt andre følelser som fikk frem det beste og det verste i oss.

Det er likevel ingenting vi frykter mer enn frykten selv

Etter lang tids pandemiredsel er det ikke mye kraft igjen i oss. Fryktens positive potensial er brukt opp. Dugnaden er over. Da tyr vi til den siste muligheten vi har: Vi finner noen å legge skylden på. Vi utpeker syndebukker slik at den uutholdelige redselen kan gjøres om til følelser som gir oss en illusjon av kontroll.

Sinne er en slik følelse.

Nye fiender

For å klare å gjøre frykt om til sinne trenger vi en kjent og overvinnelig motstander. Frem til nå er det etniske minoriteter som stort sett har reddet majoriteten fra redselens smerte. De har måttet tåle den transformerte frykten og lidd under flertallets aggresjon. I pandemiens siste fase har vi funnet nye fiender. De har tatt et annet valg enn flertallet, de er relativt få i antall, og mange av dem tilhører også andre sårbare minoriteter.

Vaksinemotstanderne er perfekte syndebukker for en majoritet som er sliten av redsel. Dette er mennesker vi trygt kan være sinte på.

Det kan ødelegge enkeltmennesker og hele samfunn fra innsiden

Når vi er sinte, blir tenkningen vår enkel og konfliktorientert. I konflikt lykkes du bare dersom du handler raskt, dersom refleksjonene blir færre og resonnementene mindre nyanserte. Dette er konstruktivt i mange situasjoner. Når vi skal løsrive oss fra foreldrene våre eller bryte med en destruktiv partner, er vi avhengige av å se vekk fra alle spor av kjærlighet som fortsatt finnes i relasjonen.

Slik er sinne med på å sikre overlevelse og integritet når vi blir nedprioritert eller møter mennesker som vil oss vondt.

På tide å stoppe opp

Men når den sinte redselen gjør sårbare mennesker i vårt eget samfunn til fiender, når motstanderne våre blir en liten minoritet uten sterke og overbevisende talspersoner, da bør alarmen begynne å ringe.

Når vi begynner å mislike en nabo som nekter å ta tredje dose, eller den uvaksinerte kollegaen vår, da er det på tide å stoppe opp.

For vi har sett det før. Historien er full av små og store katastrofer med transformert frykt som drivstoff. Psykologisk er dette dypt menneskelig og fullt forståelig. Men det ser ikke pent ut. Og det kan ødelegge enkeltmennesker og hele samfunn fra innsiden.

La oss unngå at det skjer.


  • Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
  1. Les også

    Hvordan skal vi møte vaksineskeptikere? Press og utskjelling funker neppe.

  2. Les også

    Kjære du som har nølt, du som har tvilt, du som har nektet: Nå brenner det.

Les mer om

  1. Frykt
  2. Vaksine
  3. Følelser
  4. Koronaviruset