Hvordan kan vi sikre pasienter en god avslutning på livet?

Ethvert tilfelle av alvorlig syke som får for dårlig helsehjelp, er ett for mye.

I sitt innlegg i Aftenposten tar pensjonert lege Ragnar Andersen opp livsviktige spørsmål knyttet til livets slutt.

Han skriver det ikke rett ut, men mitt tydelige inntrykk er at han argumenterer for at det bør være en rettighet enten å få utført eutanasi eller legeassistert selvmord. Både legeassistert selvmord og eutanasi innebærer at en samtykkekompetent pasient mottar en dødbringende medikamentdose på bakgrunn av en eksplisitt forespørsel. Forskjellen er om helsepersonell utfører hele handlingen, eller om pasienten selv inntar medikamentene.

Pasienters ønsker om livets slutt er ulike

Mange mennesker kommer til et punkt der de tenker at «jeg skulle gjerne vært frisk og i god form mye lenger, men slik helsen min er nå, ønsker jeg ikke å kjøpe meg mer tid».

I behandlingen av alvorlig syke må vi alltid vurdere hvorvidt behandlingen vi gir, bidrar til kvalitetstid for pasienten eller forlenger en sykdomsprosess som gir mye lidelse. Her er pasienter svært ulike. Det som er kvalitetstid for én pasient, kan være lidelse for en annen.

Vi må være ærlige med pasientene

Om vi ikke klarer å ha gode og ærlige samtaler med pasientene våre om prognose og behandlingsvalg, står vi i fare for å drive overbehandling. Overbehandling kjennetegnes av å ha liten nytte for pasienten og er ofte dessuten i seg selv plagsom og ressurskrevende.

Når pasienter kommer til et punkt der de ikke lenger ønsker at alt skal gjøres for å kjøpe dem tid, blir vi enige med pasienten om hvilke typer livsforlengende behandling pasienten eventuelt fremdeles ønsker. Samtidig legger vi en plan for hva vi skal gjøre i stedet for å gi pasienten mest mulig levetid.

Denne planen handler om hvordan vi skal lindre eventuelle plagsomme symptomer, og hvor pasienten kan få riktig omsorg. Slike avklaringer kalles ofte forhåndssamtaler fordi viktige avgjørelser som berører liv og død, helst bør tas før det skjer en akutt forverring av kronisk sykdom.

Det er viktig å være klar over at alvorlig syke har en lovfestet rett til å avstå fra livsforlengende behandling som for eksempel kunstig ernæring, infeksjonsbehandling eller intensivbehandling.

Bekymring for å bli avhengig

Å bli avhengig av pleie på sykehjem synes å være den største bekymringen i Andersens innlegg. Dette fremstår som en viktig årsak til at han ikke bare ønsker at pasienter skal ha en rett til å avstå fra livsforlengende behandling, men også en rett til å bli tatt livet av.

Han har rett i at det dessverre finnes ganske mange eksempler på pasienter som ikke har fått god nok pleie og behandling på sykehjem.

Imidlertid underslår han den erfaringen mange av oss har, som både pårørende og helsepersonell, nemlig at de fleste pasienter får god pleie og omsorg på sykehjem. Ethvert tilfelle av alvorlig syke som får for dårlig helsehjelp, er ett for mye.

Løsningen på bekymringen for om man vil få god nok helsehjelp må ikke være at man skal ta livet av den syke. Den ligger i at vi må bli enda bedre på å avklare pasienters ønsker om behandling. I tillegg må de ulike delene av helsetjenesten ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å gi en god ivaretagelse av livskvelden for dem som ikke lenger ønsker å motta livsforlengende behandling.