Det mangler ikke på engasjement blant innvandrerforeldre
Utfordringene er mange for barn og unges frivillige fritidstilbud. Men uengasjerte innvandrerforeldre er ikke problemet.
Det er ikke slik at bydelene på Østkanten er de bydelene hvor færrest gjør en frivillig innsats, til tross for at de har de største levekårsutfordringene. Tall fra 2020 viser at det stemmer at noen av bydelene på Østkanten er blant de bydelene hvor færrest gjør en frivillig innsats innen fritidsaktiviteter. Inkluderer man religiøse foreninger, er den frivillige innsatsen større i øst.
Ingen krisestemning
Ser man på bydeler samlet sett, avkreftet undersøkelsen fra 2020 at det legges ned mer innsats i vest enn i øst innenfor barn og unges fritidsaktiviteter. Innsatsen er litt lavere i sentrumsbydelene hvor det er færre barnefamilier og færre «idretts- og korpsforeldre». Dataene viser ingen krisestemning i øst. I intervjuer fra vårt pågående forskningsprosjekt, påpekes det at ressurssterke foreldre på Vestkanten har mulighet til å betale seg ut av problemet når det mangler frivillige.
Frivillighetsmangelen er ikke et integreringsproblem. Hva er problemet da?
Flere krav, midlertidige penger
Frivillige forteller om utfordringer med stadige nye krav til medlems- og regnskapsrapportering, sertifiseringer og kurs. Dette er særlig en utfordring i idretten, og rammer hardest de som har få frivillige fra før, og de som ikke har administrativt ansatte. Kravene kommer fra Norges idrettsforbund (NIF) og særforbund sentralt fordi man ønsker utvikling og kompetanseheving, men det gjør også hverdagen som frivillig mer komplisert.
Foreningene og kommunene sier at støtteordningene er uoversiktlige og tidkrevende å forstå. Man må finne frem til utlysninger, skrive gode søknader og rapportere etterpå. Man må også søke flere ulike tilskudd for å få nok penger. Dette tar mye tid for frivillige som allerede bruker mye fritid.
En annen utfordring frivillige og kommunen peker på, er at mye av pengene man kan søke om, kun gis til midlertidige prosjekter. Dette gjør at det brukes mye tid, krefter og penger på å opprette nye tilbud. Like etter at man har klart å stable tilbudet på bena, får man ikke lenger støtte fordi prosjektperioden er over. Dette tærer på de frivillige som ikke får videreført arbeidet som allerede er lagt ned.
At det kreves stadig mer av de frivillige, er et hinder for frivilligbaserte fritidstilbud.
Riktig pengebruk
Tidligere i februar svarte kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) på idrettens rop etter mer penger med å gi 100 millioner ekstra. Spørsmålet er hvor mye ekstra offentlige midler vi skal investere for å finne opp kruttet på nytt.
Mer penger til frivilligheten er positivt, men ikke hele løsningen. Organisasjonene og de offentlige støtteordningene må rigges på en måte som gjør frivilliges hverdag så enkel og forutsigbar som mulig. I stedet for å gi penger til nye prosjekter, bør videreføring av tiltak som fungerer prioriteres. Det er bedre bruk av penger og frivilliges tid.
En lengre versjon av innlegget er tilgjengelig på samfunnsforskning.no.
