Etnopolitikk og næringspolitisk interessekamp
Kort sagt, tirsdag 7. februar.
Under overskriften «Forsoning i fare» skriver Harald Stanghelle i Aftenposten 17. januar at «samene igjen overkjøres og konfliktnivået igjen bygger seg opp».
Ordet same er som kjent definert i sameloven (paragraf 2-6). Denne snodige, og som konsekvens diskriminerende, særlovsbestemmelsen innebærer at det i samemanntallet er voksende flertall som lever langt unna «samisk levemåte».
I Oslo, Bergen, Trondheim, Bodø, Tromsø og Alta bor det tusenvis unge voksne som har registrert seg i samemanntall. Hvorfor skal disse, og etter hvert deres barn og så barnebarn, ha særrettigheter ut over de rettigheter og plikter som Norges øvrige befolkning har? Urfolksbegrunnelsene for at det skal være slik, er ikke troverdige og derfor ikke bærekraftig. Den samelandspolitiske eliten er jo etterkommere av innvandrere fra Finland og Sverige.
Det dreier seg ikke om «den samiske minoritetens eksistensgrunnlag». Oppstyret i riksmediene og rettssaken i Karasjok dreier seg om en interessekamp mellom etnonasjonalister og samiske reineiere på den ene siden, og på den annen side om demokrati, likeverd og storsamfunnets interesser og behov, herunder interessene til samer som ikke driver med rein, og interessene til også de andre nasjonale minoritetene.
Stanghelle siterer sametingspresident Silje Karine Muotkas (Norske Samers Riksforbund, NSR) som «kjemper for vår fremtid». I NSRs verden dreier kampen i praksis seg om vern og avvikling, ikke utvikling. Bare spør kommunale myndigheter, vanlige folk, bønder, gårdbrukere og andre i næringslivet, investorer, gründere, hytteeiere og andre friluftsfolk, og nasjonale minoriteter. Og partiet Nordkalottfolket på Sametinget!
Sametingspresident Aili Keskitalo (NSR) sa i sin nyttårstale 1. januar 2018: «En same er sterk på sin egen måte. Andre vil kanskje ikke oppdage vår styrke fordi vi uttrykker den på en annen måte enn dem. Vi har alltid forsøkt å kjempe med list.» Sånt er ikke et godt utgangspunkt for forsoning.
