Trebarnslivet anno 2023. En statusrapport fra en utdøende art.

Jeg skal ærlig innrømme at vi ikke tok alt med i betraktningen da vi valgte å få tre barn.

Mandag

Klokken 08.20. Morgenmøte.

Jeg: Beklager forsinkelsen, har vært på legevakten i natt med ettåringen.

Kollega: Oi, hva er det med mini?

Jeg: RS-virus. Feber, tungpust og pipelyder. Ventet i seks timer på legetilsyn og inhalasjoner. Og så satte taxien seg fast i snøen på vei hjem. Men hun er bedre, og mannen tar henne i dag.

Leder: Fint. Første punkt på agendaen er svartidene våre. De er lange som et vondt år, og oppdragsmengden øker. Jeg vet at vi er underbemannet, men det er på tide å brette opp ermene.

Klokken 12. Telefon fra mannen.

Han: Barnehagen ringte. Treåringen kaster opp.

Jeg: Ok, tar du ham også?

Han: Greit, men i morgen må jeg på jobb. Vi er så få igjen.

Klokken 16. Henting av femåringen i barnehagen.

Vikar: Fint om dere kan øve litt på bokstaver før han begynner på skolen. Vi har ikke kapasitet til det nå etter at pedagogisk leder sluttet.

Jeg: Men han vil helst tegne og klatre i trær. Dessuten er han født sent på året. Har det noen hast?

Vikar: Bare pass på at han ikke faller utenfor.

Tirsdag

Klokken 16.30. Ved kjøkkenbenken.

Jeg: Barnehagen til ettåringen er stengt i morgen. Det er vikarmangel i Oslo. Så hun må også være hjemme, sammen med treåringen. Han har løpt rundt som en frisk gærning i dag, men får ikke dra i barnehagen før etter 48 timer.

Han: Tar du dem? Så tar jeg med femåringen til tannlegen.

Klokken 21. Telefonsamtale med venninne.

Hun: Får du noe tid for deg selv da?

Jeg: Jo da. Etter at ungene har lagt seg. Med mindre de er syke, da. Jeg skulle jo egentlig på kurs med kolleger i forrige uke. Men mannen falt på isen og slo hodet. Sitter forresten og leser en artikkel om at trebarnsmødre er de aller mest stressede. En i kommentarfeltet skriver at vi kan takke oss selv.

Hun: Du har ikke vurdert å trappe ned til deltid?

Jeg: Jo da. Men hva med boliglånet? Strømregningen? Likestillingen? Kollegene som jobber ræva av seg?

Hun: Han, da?

Jeg: Uaktuelt. Ingen jobber deltid hos dem.

Onsdag

Klokken 10. Mannen er på vei ut døren med femåringen.

Jeg: Vent, de ringer fra tannlegekontoret!

Han: Hva er det?

Jeg: De har avlyst timen, igjen. Akutt sykdom, igjen.

Han: Når får vi ny time?

Jeg: De sender sms.

Klokken 20. Betaler regninger med mobilen.

Jeg: Skulle ikke vi med tre barn i barnehagen få en gratis plass?

Han: Det blir ikke før i august. Og da begynner femåringen på skolen.

Jeg: Ja ja, vi er vel ikke blant dem som trenger det mest. Har du fått med deg at ABC-klinikken stenges?

Han: Der du fødte ettåringen?

Jeg: Ja. Der jeg oppdaget at en styrtfødsel kunne være harmonisk. Og du opplevde å bli behandlet som noe annet enn en sæddonor.

Han: Hvorfor legger de ned?

Jeg: Det er visst bare oss privilegerte som får føde der.

Han: Det stemmer jo?

Jeg: Jo da. Men de har også oppfølging av kvinner med fødselsangst og er et unikt kompetansesenter for naturlige fødsler.

Han: Da blir vel ressursene omfordelt til dem som trenger det mer?

Jeg: Nei, det skjæres ned over hele linjen. Oslo universitetssykehus skal spare penger. Og fødselsomsorgen bygges ned i hele landet.

Han: Blir fint å føde fremover, da.

Torsdag

Klokken 10.00. Telefon fra mannen.

Han: Jeg henter femåringen. Vondt i halsen og feber.

Jeg: Å, nei. Håper det ikke er streptokokker.

Klokken 12. Lunsj.

Barnløs kollega: Får dere noe tid sammen, da? Pleid parforholdet?

Jeg: En stund siden sist. Men, vi skal faktisk ut og spise i helgen. Svigers er barnevakt.

Klokken 16.30. Ved kjøkkenbenken.

Han: Mamma ringte. De kan ikke ta barna på lørdag likevel. De har fått korona.

Klokken 19.00. Undersøkelse av femåringen på sofaen.

Jeg: Kan du åpne munnen og si «aaaaah»?

Femåringen: Eeeeh… Jeg vil ikke ha den greia på tungen!

Jeg: Mhm, mandlene er i hvert fall hovne.

Fredag

Klokken 06. 45.

Femåringen har fått rødprikket utslett.

Jeg: Ok, nå snakker vi skarlagensfeber.

Klokken 10. 30. Telefonsamtale med mannen.

Han: De har ikke mer penicillin igjen på apoteket!

Jeg: Hæ? Det har jeg aldri opplevd før.

Han: Er visst mangel i hele Norge. På Tveita har de to flasker, men de kunne ikke holde dem av.

Jeg: Ok, hiv dere i bilen, jeg ringer inn ny resept.

Klokken 15. Kaffekopp i korridoren.

Kollega (med tre barn): Har du fått med deg boken til Gunhild Stordalen?

Jeg: Så vidt. Hva er greia?

Kollega: For å få et godt liv bør vi sove mer, trene mer, spise bedre, meditere og ha mer sex.

Jeg: Jo da, sant nok?

Kollega: Ja... Hvordan synes du at det går?

Epilog

Den beskrevne arbeidsuken illustrerer livet vi lever akkurat nå. Vi valgte å bli en del av en utdøende art - trebarnsforeldrene. Ikke fordi Erna befalte oss, men fordi vi ville det.

Vi har i utgangspunktet ressurser nok. Men jeg skal ærlig innrømme at vi ikke tok alt med i betraktningen. Som tsunamien av post-covid-infeksjoner kombinert med underbemannede barnehager, økende arbeidspress, strøm- og matvarepriser i taket og et overbelastet helsevesen (for å nevne noe).

Vi klarer oss. Tankene går i stedet til aleneforeldrene, de kronisk syke, de med dårlig økonomi eller barn med funksjonsutfordringer (og listen fortsetter). Jeg leser om fødselstallene og er ikke det minste forundret over at pilen peker nedover. Snakkes om ti år.

Debattanten jobber som lege ved Oslo universitetssykehus, men skriver som privatperson.