Hva skal vi med litteraturkritikk hvis den er en gratis reklamekanal for forlagene?

Avisene har knapt skrevet om andre forfattere enn disse denne høsten, ifølge Agnar Lirhus. Øverst fra venstre: Agnes Ravatn, Matias Faldbakken, Maja Lunde, Helga Flatland, Jo Nesbø, Nina Lykke, Zeshan Shakar og Trude Marstein.

Kulturredaksjonen er markedsavdelingens forlengede arm.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

La meg åpne med å legge meg langflat for personangrepene som vil komme. Ja, jeg er en mislykket forfatter. Ja, da, jeg er misunnelig på suksessforfatterne jeg nevner under.

Men nettopp fordi jeg er en mislykket forfatter, har jeg fulgt denne bokhøsten nøye.

Pressens mandat er å være den fjerde statsmakt. Dette betyr å ha en kritisk innstilling og fortelle om feil ting i samfunnet, men også positive ting folk ikke vet om. Pressens etiske imperativ er å undersøke ting selv. Å finne og skape sakene samfunnet vårt trenger innsyn i.

Rensk spalteplassen!

Alle mediehus av en viss størrelse har også noe de kaller kulturredaksjon. Her gjelder andre regler enn i pressen for øvrig. Før sommeren er det hektisk møtevirksomhet mellom kulturredaksjonene og forlagene. Store forfatternavn skrives inn i kalenderen. Når bokhøsten begynner, er planen klar. Rensk spalteplassen!

Når bokhøsten begynner, er planen klar. Rensk spalteplassen!

Er forfatteren stor nok, melder også Dagsrevyen seg på og filmer forfatteren bak enorme bokstabler, mens hen signerer så blekket spruter. Bare i høst er grepet blitt brukt på Nina Lykke, Matias Faldbakken og Yohan Shanmugaratnam.

Det evig gjentatte bildet av forfatteren som signerer stabler med bøker, forteller følgende om ideologien i norsk kulturjournalistikk: Money talks, bullshit walks.

Forfatter Agnar Lirhus.

Tidsånd og trynefaktor

Hvem har i år hatt gleden av å være Den Store Forfatteren redaksjonene rensker spaltene for?

Uke 34: Jo Nesbø. Uke 35: Trude Marstein. Uke 36: Maja Lunde. Uke 38: Helga Flatland og Matias Faldbakken. Uke 39: Agnes Ravatn. Uke 40: Marie Aubert. Uke 41: Nina Lykke. Uke 42: Zeshan Shakar. Alt sammen perfekt fordelt.

Kulturjournalistikk har alltid basert seg på tidsånd og trynefaktor, vil noen innvende. Ja, men det nye er at avisene knapt skriver om andre bøker. I høst er ingen andre forfattere reelle konkurrenter til forfatterne jeg nevner over – men du får høre om en «bobler» under.

Det nye er at avisene knapt skriver om andre bøker

Spørsmålene kulturredaksjonene bør stille, er: Hvor mange av titlene som har tatt spalteplassen til nå denne høsten, er kunstverk eller har samfunnsmessig relevans? Hvor mange av bøkene er derimot først og fremst produkter med kommersiell verdi?

Hvis kulturredaksjonene skriver om kommersielle produkter fremfor – eller på bekostning av – kunstverk eller bøker med viktig samfunnsverdi, er de ikke lenger kulturredaksjoner, men reklamebyråer.

Hvordan rimer det med pressens imperativ om å være fri og kritisk? Hva hadde vi sagt om avisene hyllet brunosten på Kiwi?

Blir irrelevant

Det finnes hederlige unntak. Jeg tilhører minoriteten av forfattere som syntes det var betimelig å ta debatten om den såkalte virkelighetslitteraturen, som Aftenposten initierte i 2016. Det er også spennende at Ingeborg Arvola (bobleren!) har fått momentum i høst, en forfatter som har levert kvalitetsbøker år etter år.

Å bli forlagenes lydige lakei for å få tilgang til billig klikkagn er som å pisse i buksene for å holde seg varm

Det virker som om kulturredaksjonene mener litteraturkritikk handler om å gjøre kritiske vurderinger av verkene forlagene til enhver tid peker på. Men litteraturkritikken bør være kritisk til litteraturfeltet som sådant. Redaksjonene bør selv søke den gode litteraturen, ikke avtale hva som skal bli høstens suksesser på bakgrunn av forfatterens navn og forlagets pitch.

Kulturredaksjonene vil svare at de er et marginalisert felt med lite midler. Mitt svar er: Å bli forlagenes lydige lakei for å få tilgang til billig klikkagn er som å pisse i buksene for å holde seg varm. Det er den sikreste måten å gjøre kulturjournalistikken irrelevant på.