Debatt

Mangel på tillit skaper epidemier

  • Sidsel Roalkvam
I ebolarammede områder ser vi nettopp hvordan manglende tillit gjør det vanskelig å kontrollere epidemien, skriver sidsel roalkvam. Her begraves og desinfiseres et ebolaoffer i utkanten av Liberias hovedstad Monrovia for få dager siden.

Nasjonale helsesystemer må styrkes og betydningen av tillit må få en mer fremtredende plass i alt globalt helsearbeid.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Kampen mot ebola er på ingen måte vunnet, selv om det nå råder en forsiktig optimisme grunnet en svak nedgang i smittetilfeller i de mest utsatte landene. Vi vet ikke om dette er en midlertidig nedgang. Utbruddet er på langt nær under under kontroll.

Norske myndigheter tar da også konsekvensen av at det er for tidlig å erklære faren over.

I ukene fremover settes det inn store ressurser — blant annet i form av 200 norske helsearbeidere - som reiser til Sierra Leone for å drive et sykehus utenfor hovedstaden Freetown sammen med britiske helsearbeidere. De står overfor en stor utfordring.

Vi så hvilke ressurser som ble satt inn for å redde den norske legen Silje Lehne Michalsen, som nå er frisk og ikke lenger smittebærer av ebola.

Sidsel Roalkvam.

Teamet som kurerte henne kunne fortelle om kompetanse, sterkt samhold og gode rutiner som ga stor trygghet både for helsepersonell, den syke og offentligheten forøvrig. Kompetanse, samhold og rutiner utgjør også ryggmargen i ethvert tillitsskapende helsesystem.

USAS største operasjon i Afrika

I Vest-Afrikas sårbare stater er epidemien blitt drevet fremover av konflikt, mistro og manglende tillit.

  1. september vedtok FNs sikkerhetsråd at ebolautbruddet utgjorde en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det hastet med å sette inn tiltak.

Mens det internasjonale samfunn forsøkte, og stadig forsøker, å organisere seg, vedtok USA å sende 3000 soldater for å bistå berørte land med infrastruktur, logistikk og grunnleggende helsetjenester.

Dette er USAs største militære operasjonen i Afrika siden de trakk sine styrker ut av Somalia i 1993.

Innsats av militære styrker for å få kontroll på epidemiene sier på den ene side noe om hvor kritisk situasjonen stadig er. På den annen side sier behovet for militært personell også noe om hvor viktig infrastruktur, klinikker, sykehus, trent helsepersonell, logistikk og riktig utstyr er for å få kontroll på en epidemi av et slikt omfang.

Det er skrikende mangel på helsearbeidere i de land som er mest berørt av ebola. Selv før den nåværende krisen drepte flere av Liberias helsearbeidere, var det færre enn 50 leger i det offentlige helsevesenet i et land med mer enn fire millioner mennesker. Det er én lege pr. 100.000 innbyggere, sammenlignet med 373 i Norge. Riktig utstyrte klinikker er enda knappere enn ansatte.

Roper på handlekraft

Folk og helsearbeidere har tatt til gatene i frykt og protest mot manglende nasjonal handlekraft og krevd at styresmaktene tar ansvar. Men det de roper på er handlekraften til regjeringer i tre av verdens fattigste land.

Land som alle har gjennomgått flere tiår med vold og ustabilitet; brutale væpnede konflikter i Liberia og Sierra Leone og autoritært styre i Guinea. Da de tre landenes presidenter tiltrådte arvet de nasjoner med ruinert infrastruktur, svakt rettssystem, interne spenninger, knugende fattigdom og kritisk høy arbeidsledighet.

Altomfattende korrupsjon, hjerneflukt av medisinsk personell og omfattende ødeleggelser av helsefasiliteter under væpnet konflikt har videre underminert helsearbeidet i flere tiår. Helseindikatorer som forventet levealder, mødredødelighet og barnedødelighet er blant de verste i verden.

Ebola-utbruddet er mer enn noe annet et symptom på et svakt offentlig helsevesen.

Den globale helsens gullalder

Det er et paradoks at ebolaepidemien slår ut i det som refereres til som den globale helsens gullalder.

Aldri har det vært gitt så mye penger til helsesatsinger i utviklingsland. Den globale helsesatsingen er drevet fremover nettopp av erkjennelsen av felles sårbarhet.

Det er ikke bare folk, varer og penger som flyter i hurtig tempo over landegrenser, det samme gjør dødbringende virus. Helse er forlengst blitt et globalt anliggende.

Helse er derfor en global stor satsing. I løpet av de siste 10 -15 årene har vi sett en sterk økning av parallelle og ofte overlappende koalisjoner, allianser og partnerskap. De fokuserer på spesifikke sykdommer eller utvalgte helseintervensjoner og helsetjenester.

I USA bygger både sittende og avgåtte presidenter sine egne globale helsefond. Her hjemme har tidligere statsminister Jens Stoltenberg vært spesielt engasjert i mødre— og barnehelse. Erna Solberg har fulgt opp med en tydelig prioritering av unge kvinners helse og utdanning.

Norge har vært og er en av de mest substansielle bidragsyterne til vaksinefondet GAVI sammen med Bill Gates. I tillegg støtter vi Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria.

I perioden 2010–2013 utgjorde Norges støtte til dette fondet alene 1,4 milliarder kroner. Satsinger som disse er blitt hyllet for å få viktige helseproblemer på agendaen, stimulere til forskning og utvikling og bedre tilgang til kostnadseffektive helsehelseintervensjoner i mange land.

Vanskelig å måle

Samtidig eksisterer det en implisitt forventning om at fattige land selv skal ta seg av helsesystemene, mens de globale initiativene konsentrerer seg om sykdomsspesifikke og tidsavgrensede mål.

Satsing på helsesystemer ses på som å kaste penger inn i store mørke hull. Det er vanskelig å måle resultater. Derfor gis det lite, om noen, støtte til å utvikle nasjonale helsesystemer.

Nå trenger ikke satsing på helsesystemer og sykdomsspesifikke mål å være en motsetning. Forskning peker imidlertid på at slike vertikale sykdomsspesifikke satsinger ikke bare går på bekostning av det å styrke nasjonale helsesystemer, de undergraver i realiteten et skjørt, men likevel eksisterende helsesystem som folk både bruker og har tillit til.

Tillit skaper helse

Tillit bygges opp langsomt og handler like mye om jevn tilstedeværelse, tilgjengelighet og helsetjenestens evne til å respondere på befolkningens umiddelbare behov.

En helseklinikk som bare kan tilby vaksiner, men ikke Paracet til barn med feber, bidrar ikke til å bygge den grunnleggende tillit som er nødvendig.

Ekstra kritisk er dette i land som nettopp kommet ut av konflikt og hvor tiltroen til systemet ikke bare er skjør, men mangler totalt. I ebolarammede områder ser vi nettopp hvordan manglende tillit gjør det vanskelig å kontrollere epidemien.

Skulle man komme opp med en vaksine for ebola i morgen, er det ikke gitt at befolkningen vil akseptere den. Det er derfor ikke bare nødvendig, men helt fundamentalt at vi ikke bare fokuserer spesifikke sykdommer eller utvalgte helsetiltak.

Vi må også satse på å styrke nasjonale helsesystemer og gi betydningen av tillit en mer fremtredende plass som norm og standard i alt globalt helsearbeid.

Flere meninger? Les hva Debattredaktøren anbefaler.

Les også:

Seniorforsker Jihong Liu Clarke og professor Bjørn K. Myskja:

Les også

«Genmodifisert medisin kan redde liv i kampen mot ebola. Har vi råd til å si nei?»

Nyhetssak:

Les også

  1. Halvfulle ebola-sykehus i Liberia

  2. Norge sender 200 helsearbeidere til Vest-Afrika

Les mer om

  1. Debatt
  2. Ebola
  3. Helse