Adjø, alkohol | Tegnehanne
Ah, graviditet. For en klisjé det gjør meg til.
Jeg tok min første rusbrus i et busskur på Kverneland for 15 år siden, og har siden det konsumert minst én enhet i uken, aller helst mer.
Om jeg ikke visste det fra før, kom jeg ikke langt ut i graviditeten før det ble klart for meg at det var noe jeg måtte slutte med. Ellers ville det definitivt myrde mitt ufødte barn.
Legen min, som vanligvis bare stirrer apatisk inn i dataskjermen uansett hva jeg sier, gjorde det veldig klart for meg på min første kontroll.
Jeg så egentlig frem til å slutte å drikke. Jeg tenkte jeg kom til å føle meg mye bedre, både fysisk og psykisk. Nå skulle jeg endelig få oppleve det avholdsmennesker skryter sånn av! Overskuddet! Helsefordeler! Et bedre liv!
Uheldigvis var mitt primære graviditetssymptom de første tolv ukene at jeg følte meg fyllesyk hver dag. Jeg hadde også undervurdert hvilken rolle alkohol har spilt i livet mitt, siden den alltid bare har vært der.
De første ukene holdt jeg graviditeten skjult, og tenkte at jeg bare kunne fake det ved å late som jeg drikker og følge stemningen i rommet, og at det ville bli like gøy!
Så ung og naiv...
Jeg fant også ut at jeg brukte alkohol for å «avslutte» arbeidsuken. At uten en øl på fredagskvelden, lå liksom jobbtåken over meg hele helgen.
Når jeg skriver det nå, ser jeg hvor patetisk det ser ut. Men før dette ville jeg beskrevet mitt forhold til alkohol som «helt normalt» for en kvinne på min alder.
Det var en brå overgang, men nå, noen uker senere, føler jeg meg mye bedre. Jeg kjenner overskuddet de snakker om, jeg merker at hjernen er sunnere, at kroppen min ikke stadig prøver å komme seg.
Jeg føler meg faktisk så bra at hjernen min har klart å gjøre det om til en bekymring.
Ah, graviditet. For en klisjé det gjør meg til.
På Twitter: @tegnehanne
