Jakten på psykologtittelen | Anne-Kari Torgalsbøen
Det er visvas at det skulle være en motsetning mellom en beskyttet psykologtittel og pasientsikkerheten.
Psykologtittelen har høy status i Norge på grunn av mange års systematisk fagpolitisk arbeid. Europa misunner oss den klokskapen som ble utvist av myndighetene i 1973, da psykologprofesjonen ble regulert som en helseprofesjon. Mange europeiske land streber etter å gjøre psykologi til en profesjon for å gi befolkningen bedre beskyttelse. Det gir også mulighet til å utvikle profesjonens samfunnsoppdrag i tråd med samfunnets behov.
Psykolog Kim Rand besværet seg i Aftenposten 28. oktober over at den norske psykologtittelen er beskyttet. Dette vil jeg kommentere.
Psykologimasterne
Det var ikke samfunnet som bestilte masterutdanningene. Disse er oppstått ut fra en fag- og markedsvurdering ved universitetene. Samfunnet etterspør psykologer. Dette gjenspeiles i at utdanningsinstitusjonene får en betydelig høyere økonomisk uttelling for en profesjonsstudent enn en masterstudent. Dersom Rand er opptatt av å svare på samfunnets behov, bør han argumentere for at universitetene skal utdanne flere psykologer.
Det var ingen konsensus i universitetsmiljøet da mastergradene i psykologi ble innført. Det ble hevdet at masterne ønsket ikke å bli psykologer eller gjøre krav på tittelen, men ville studere faget psykologi. Etter hvert endret argumentasjonen seg til at psykologimasterne ville ha sin identitet knyttet til det å utøve faget, og derfor måtte de få kalle seg psykologer. Altså, når man føler seg som psykolog, må man få kalle seg psykolog. Jakten på psykologtittelen var i gang.
Psychologist vs. psykolog
Betegnelsen «psychologist» er ikke det samme som autorisert norsk psykolog. Vår psykologtittel er blitt langt mer attraktiv enn graden «psychologist». Dette synes ikke Rand å forstå. Han mener at psykologtittelen må bringes mer i samsvar med praksis i andre land og tar til orde for at det er tittelen «klinisk psykolog» som må beskyttes slik at psykologimastere kan bruke psykologtittelen. Dersom ikke dette gjøres, vil det virke som psykologene beskytter sine privilegier.
Her legges en bekymringsfull mangel på profesjonsbevissthet og evne til å resonnere prinsipielt om hensikten med beskyttede titler i helsevesenet for dagen. Ikke bare skal vi tilpasse oss andre lands praksis som gir langt mindre status og selvstendighet til psykologprofesjonen, men vi skal også på bakgrunn av en udokumentert påstand om at samfunnet trenger flere psykologimastere gi slipp på den autoriserte tittelen. Dertil argumenterer han som om det skulle være en motsetning mellom en beskyttet psykologtittel og pasientsikkerheten. Dette er visvas.
Inkluderende holdning
Det ville da også fortone seg svært underlig om man skulle annullere beskyttelsen av titlene tannlege og lege, og i stedet innfører beskyttelse av titlene «klinisk tannlege» og «klinisk lege».
Rands synspunkter er nok ikke representative for norske psykologer, men enkelte synes å innta en «inkluderende holdning» for å unngå å virke proteksjonistiske. Psykologers rollerepertoar må derfor også innbefatte det å si ifra når argumenter som kan bidra til å undergrave status og tillit til vår profesjon bringes til torgs.
- Les også psykolog Kim Rands debattartikkel: Hvem beskyttes av en beskyttet psykologtittel?
