Flere farger i velferdsdebatten | Lars Ueland Kobro
Den politiske debatten om private aktører i velferdssamfunnet bør nyanseres.
Nyslått arbeids- og sosialminister Torbjørn Røe Isaksen (H) spør i Aftenposten nylig hvorfor Rødt er blitt en premissgiver for debatten om private aktører i velferdssamfunnet. Det skyldes litt oss selv i Høyre, sier han.
Moxnes lot naturligvis ikke anledningen passere. Høyre stiller et godt spørsmål, men har fryktelig dårlige svar, sier han.
Tja, mon det? Kanskje det gjelder begge sider i en polemisert debatt? Politisk debatt om profitable eller «kommunaliserte» (Moxnes) velferdstjenester males ofte i ensfargede flater.
Fersk internasjonal forskning på europeiske velferdsstater viser at en slik karikert politikk bør nyanseres.
Sosiale entreprenører
Et bredt internasjonalt forskernettverk publiserer i disse dager en rapport som tar for seg et sterkt voksende fenomen i Europa: sosiale entreprenører. Det er ikke frivillige idealister, de drives ikke av profitt og de jobber heller ikke i offentlige virksomheter.
Hva er de da? De strever med å finne sin plass et sted midt imellom alt dette. Sosiale entreprenører har både en økonomisk og en sosial bunnlinje, men det er de sosiale verdiene som driver dem. Kassaapparatet i virksomheten står der for å realisere de sosiale verdiene.
Velferdsinnovatørene | Kristin Clemet
Sosiale entreprenører vil ikke være avhengige av almisser, legater, fond eller offentlige tilskudd for avgrensede prosjektperioder. Hvis de ikke finner økonomisk bærekraft som gjør dem uavhengige, vil de være sårbare – noe som i siste instans kan gå ut over de brukerne som virksomheten er etablert for å trygge.
Både Nordisk ministerråd og EU-kommisjonen understreker behovet for at nasjonale myndigheter utvikler en politikk som understøtter sosial innovasjon gjennom slikt entreprenørskap. Vi finner lite slik politikk i Norge.
Løfte enkeltmennesker
Typisk for mange sosialentreprenører er at de er rigget for å løfte enkeltmennesker sammen med dem som trenger slike løft.
Medarbeiderne AS er «et snilt lite selskap», som ikke ansetter folk for å levere tjenester, men som leverer tjenester for å ansette folk, som de sier selv.
Bedriften henter glass, metall, elektronikk og annet spesialavfall fra privatadresser i Oslo gjennom en prissatt abonnementsordning.
Firmaet ansetter kun personer med livserfaringer og belastninger som er barrierer mot det ordinære arbeidslivet. Hos dem er slike erfaringer i stedet en forutsetning for å få jobb.
Moving Mamas AS har et lignende opplegg. De skaper arbeid for og med innvandrerkvinner gjennom redesign og andre tjenester innen søm og drift av kantiner med mer.
Hos begge er det lite som skiller mellom brukere og drivere. Det er ikke noen som «gir» og noen som «får».
Nye tilbud i norske byer fremstår som miljøvennlige og fremtidsrettede. Men hvordan er det å jobbe for dem?
Sykehusklovnene skaper glede og gode opplevelser for barn i norske sykehus. Klovnene er ikke ansatt på sykehuset, de selger sine tjenester. Uten profitt, men med lønn.
Det er vanskelig å plassere sosiale entreprenører på en høyre-venstre akse i norsk politikk.
Norge ligger bak
En rekke europeiske stater har utviklet egne incentiver for dette. Vi har i veldig liten grad gjort det i Norge. Det ligger en helt fersk rapport på Isaksens bord som sammenligner norsk policy på området med en rekke andre land. Norge ligger bak i løypen.
Det er naturligvis ikke gitt at alle ideer og bidrag fra sosiale entreprenører er løsninger uten ulemper. Men innovasjonsimpulser har likevel en tendens til å vokse frem i mellomrom, utenfor opptråkkede stier i etablerte sektorer og kompetansetradisjoner.
Å oppdage og understøtte slike impulser krever et eget «mindset», en politisk nysgjerrighet og vilje til å slippe frem hybride aktører uten å plassere dem i enkle modeller.
Hvis vi sorterer nye initiativer i velferdsstaten på et politisk skrivebord hvor det bare finnes tre skuffer - frivillige idealister i én, profitable «privatister» i en annen og kommuner i den tredje, vil vi sannsynligvis gå glipp av sosial innovasjon i velferdssamfunnet.
